Arne Skage har vært en av Norges mest markante bluesgitarister i mer enn 30 år. I disse årene har han vært Reidar Larsens faste følgesvenn, og han kjennes også bak artister som søskenduoen Eriksen og Jørn Hoel. De siste årene har han dessuten stått frem som en dyktig plateprodusent for blant andre Joe Rusi og Daniel Eriksen, og inspirert av hva han fikk til for dem har han endelig tatt bladet fra egen munn. Hans svært så New Orleans-dynkede og greasy bluesalbum «Procrastination Blues» tok kanskje ikke 30 år å lage, men det tok så mange år å bli klar.
TEKST: JOHNNY ANDREASSEN • FOTO: VIVIAN VALENTE
På telefonen fra Flekkefjord der han bor forteller Arne om forventningene han har til sitt første soloalbum som ble sluppet både digitalt og på vinyl tidlig i februar. Albumets tittel spiller litt på hvorfor det har tatt så lang tid å komme frem til denne debuten. Procrastination er ordet for utsettelse på engelsk/amerikansk. Han har hatt sin egen karriere på vent. Lenge.
- Livet har vært veldig hektisk å få til å gå opp. Når du har familie så er det grenser for hvor mye du kan drive med selvrealisering. Det å ha en jobb, tre unger og hele den greia. Det har tatt tid å utkrystallisere essensen i hva jeg står for musikalsk, før jeg kunne komme med noe på egen hånd, forklarer han de 30 årene med.
- Så er det dette med selvtillit til å stå frem alene. Jeg har jo fulgt Reidar i alle år, og var med en fantastisk vokalist, Rita Eriksen i duoen Eriksen og med Jørn Hoel i en periode. Når du jobber med folk som er så sabla gode til å synge og ta kontrollen som kreves for å være artist i eget navn, så blir du veldig selvkritisk til det du har å komme med selv. Derfor jeg har tatt tak, de siste 2-3 årene, for å jobbe med min egen vokal. Det har tatt tid å få den til sånn at jeg kan stå frem med den, innrømmer han. Han skjønte at tiden etter hvert ikke var på hans side, og ga gass.
- Nå når ungene har flyttet ut så er det enklere å bruke tid på mitt eget. Du vet når jeg har reist rundt med Reidar hver eneste helg fra tidlig om våren til sent på høsten så er man litt nedkjørt når man skal begynne å pusle med sine egne greier, og så kommer plutselig våren igjen og det er bånn gass ut og spille igjen hver eneste helg, forteller han. - Det har i perioder vært mangel på ikke bare selvtillit eller det å få utkrystallisert seg selv tydelig nok, men også mangel på energi. Men på et eller annet tids
punkt skjønte jeg at hvis jeg skal rekke å få realisert meg selv før jeg blir for gam mel så må jeg gjøre det nå. Jeg har jobbet mye med andres plater opp gjennom, og de siste 10 årene har jeg produsert en del, og jeg ser hvor mye jeg legger av meg selv i produksjonene. Så da tenker jeg: Fader – hvorfor ikke bruke noe av den energien på mitt eget, liksom? Så slapp jeg singelen «Gris gris» for å teste vannet, for å se om jeg kunne «gå på det». Tilbakemeldingene jeg fikk ga meg den nødvendige boosten jeg trengte for å gå videre og lage en hel plate. For jeg har all den kompetansen man kan ønske seg, det mangler ikke på det, føler jeg. Det har mer vært det å finne en retning på det jeg ville gjøre, finne et uttrykk. Den Louisiana-plattformen jeg står på har på en måte vært der helt siden jeg så Little Feat på Rockpalast fra Tyskland i 1977. Jeg har lett etter «hva er dette for noe», og alle tråder jeg har funnet har havnet
opp i New Orleans. Da ble denne plata så riktig for meg å gjøre nå, forteller Arne lidenskapelig.
Norsk musikk og røttene vi har i folkemusikken er nokså annerledes enn den musikken vi finner i smeltedigelen i New Orleans. Den «greasy» faktoren i musikken fra zydeco til cajun til R&B, jazz, swamp-blues og mye annet har trukket til seg store artister som Tom Waits, Tony Joe White, Sonny Landreth og Dr John opp gjennom musikkhistorien. Arnes reise sammen med Reidar Larsen har hatt en fellesnevner i New Orleans, men likevel skiller musikken deres seg ganske mye fra hverandre. Reidar med sin piano blues, boogie woogie og Chicago-shuffle. Arne med sin mer sydende blues, som du har hørt gjennom hele historien til Dr John og på Daniel Eriksens og Joe Rusis seneste Skage-produserte album.
- I bluesmiljøet i Norge har du Reidar, så klart, og også Dr Bekken som holder på med sånne ting, og til dels Daniel Eriksen. Reidar er veldig fan av Champion Jack Dupree og til dels Professor Longhair. Han er ikke så rendyrket New Orleans/Louisiana som det jeg gjør kanskje, der Chicago-influensene kommer inn i hans musikk. Vi reiste over til USA sammen i 1991 Reidar og jeg, var der i 10 dager, og det ble en veldig stor influens både for han og meg. Jeg var blant annet i kontakt med Sonny Landreth og lærte meg alle triksene hans før han ble en størrelse som Eric Clapton begynte å ringe til. Jeg var der han spilte inn sine første soloalbum, og det var utrolig morsomt å få være med på.
Blues i Flekkefjord
Arne har lenge vært en ensom svale i bluesens ånd hjemme i Flekkefjord, nå sammen med Joe Rusi, som har fått en høy stjerne både lokalt men også blant blueskjennere landet rundt.
- Det første bandet jeg var med i gjorde Little Feat-låter og soul-ting, så det startet jo der i Flekkefjord. Men så flyttet jeg jo vekk fra stedet til Stavanger før jeg kom tilbake for 15 år siden. I Stavanger traff jeg på mange forskjellige musikere, blant annet Reidar. Det er nok ikke noe bluesmiljø i Flekkefjord. Det er jeg og Joe Rusi som holder på, og Joe har fått en høy stjerne her på sørvest-landet, ihvertfall. Jeg driver med booking på kultursenteret her i Flekkefjord og har forsøkt meg på noen blueskvelder og sånn, og det har vært litt varierende suksess på det. Men vi prøver hvertfall.
Gode tilbakemeldinger
Arne Skage har fått gode tilbakemeldinger på platedebuten sin fra flere hold. Tittelsporet «Procrastination Blues» stikker seg ut som en cajun-inspirert J.J. Cale-variant. Han omtaler selv sin platedebut som farget av New Orleans gate-funk.
- Det er mye gate-funk i stilen på plata sånn jeg ser det. Det er vanskelig for meg å konkret forklare hva musikken på mitt debutalbum er laget av, bortsett fra at det er alt som jeg finner som er bra i New Orleans og Louisiana.
New Orleans er en smeltedigel der indianske elementer har møtt den svarte musikken, det latinske og den rockete bluesen siden 50-tallet. Det er vel riktig å si og påpeke at Arne er en av dem som har imponert mest i å ha klart å hente hjem den innerste sjelen av New Orleans. Som har løst koden, prøver vi oss på overfor Arne. Og lurer på hvordan de musikerne han har brukt i New Orleans, som er fra øverste hylle på den andre siden av dammen, reagerer og kommenterer det han gjør. - Musikalsk var det full klaff allerede da
vi gikk i gang med Joe Rusi sine plater, som er litt i slekt med det jeg gjør. De ga full aksept og respekt med en gang overfor meg. Det var veldig betryggende, for det er jo litt som å selge sand i Sahara når du som nordmann kommer inn til New Orleans for å gjøre deres musikktradisjoner. Da skal du i alle fall vite hva du gjør. Men jeg opplevde å bli tatt imot med åpne armer. De skjønte at jeg kan historikken deres og at jeg kan kodene og musikkarven deres. Jeg har hatt jevnlig kontakt med flere av musikerne jeg har blitt kjent med i New Orleans de siste seks årene. John «Papa» Gros var over her i 2019, før koronaen, der jeg ordnet en liten turné for ham på ferie her. Leslie B. Smith
har vært her flere ganger, hun er en hel historie for seg selv. Det å ha folk som er så dypt inne i materien av musikken i New Orleans, som går god for oss der borte, er gull. Det gir meg aksept. Trommeslageren jeg bruker på min plate er den samme som vi brukte på Daniel sin EP. Han kom opp fra gate-funken med blant Dirty Dozen Brass Band. Han skjønner akkurat hva jeg ønsker å få til når jeg bare gjør hint i studio, og jeg må klype meg i armen når vi sitter og diskuterer og han forteller at han neste dag skal jobbe med Don Was. Det er ganske heftig rett og slett, innrømmer Arne. - Det er ikke noe stjernenykker eller blærete folk i New Orleans musiker kretser!
Rytmiske nyanser
- Kunne norske musikere gjort det du har fått hjelp med fra stjernemusikerne i New Orleans, tror du?
- Det er jo vanvittig mange flinke folk i Norge med masse kunnskap. Men spesielt på trommefronten, og jeg har spilt med mange av de beste New Orleans-aktige trommeslagerne her i landet, superflinke alle sammen, har de et rytme-spekter i New Orleans som har så mange flere nyanser som bare ligger der. Som bare de gutta som er vokst opp der har. Så jeg opplever å gjøre det lettere for meg selv når jeg reiser over dit og får hjelp av de som har vokst opp med gate-funken i New Orleans i stedet for å prøve å forklare andre hva man ønsker å få til. Du får mye gratis da, røper gitaristen fra Flekkefjord.
- Jeg har jo et liveband her hjemme med blant annet Stene Osmundsen (kjent fra The September When) på trommer, og han har jo på mange måter en parallell historie med meg smaksmessig. Når jeg forteller ham hva jeg liker så er han der med en gang, ikke noe å lure på det. Men han har vokst opp i Norge med sine preferanser og spilt i popband. Det er ikke gitt at han har gått ut den New Orleans- -løypa helt da.
- Det er vel den greasy greia du snakker om nå?
- Ja det er et begrep som er ganske dekkende, at du skjønner hva det går i, at det er greasy. Litt «slippery», litt løst, litt falleferdig, men det henger i hop. Hvis du ikke har den ekstra valøren der så hjelper det ikke hvor flink du er rent teknisk. Da er det en smaksopplevelse, en overtone, som mangler.
Jeg har ikke tatt ut mine følelser overfor denne musikken, som har sine røtter i New Orleans og Louisiana, før nå. Det har vært min indre sjel så lenge, et levd liv i musikken for meg. Kanskje ikke så mange i Norge har et nært forhold til min musikk som de har til annen tradisjonell blues, men den gjør noe med deg, forteller Arne Skage engasjert.
Dr John
På albumet har du låta «Gris gris», som nok får mange til å tenke på Dr John bare i tittelen. Hva slags forhold har Arne Skage til Mr New Orleans, undres vi. Den store Dr John som gikk bort 6. juni 2019?
- Dr John har en stor stjerne i min musikksmak. Jeg gikk på universitetet i Oslo et par år på 80-tallet, og sommeren mellom det første og andre året spilte Dr John på Sardines. Jeg kjente jo til Dr John fra «The Last Waltz» filmen (hyllestkonsert til The Band), men ikke så veldig mye mer egentlig. Den konserten ble virkelig en øyeåpner for min del, så dagen etter trålet jeg byens platebutikker etter plater med Dr John og har siden vært en super-fan av alt han har gjort. Han er absolutt en influens i min musikk, innrømmer han åpent.
- Han har vel en X-faktor som var mer enn musikken?
- Ja er du gærn, det var hele pakka. Leslie, som jeg snakka om i stad, har fortalt meg masse historier om ham. Hun vokste opp med Dr John den gangen han var en yngre junkie og en ganske motbydelig fyr. Men de var gode venner på slutten av livet hans. Jeg har vært heldig å bli kjent med disse menneskene, for dette er ikke mennesker du kan kjøpe deg inn i, du må bli invitert. Da vi gjorde Joe Rusis plate kjente jeg bare noen få folk over nettet, men jeg opplevde at de var veldig positive når jeg sa at jeg skulle bort og lage plate. Og når den ene sa ja så sa mange andre ja, og så har du plutselig noen av de beste folka i byen
som George Porter Jr fra The Meters på bass. Da må du enten være så kald at du ikke lar det gå innover deg, eller så får du bare klype deg i armen over at det virkelig skjer. De var så fine folk!
- Betyr dette at «Procrastination Blues 2» ikke kommer til å ta nye 30 år å lage? - Nei, definitivt ikke. Jeg har drahjelp allerede ved at to av låtene som var med, men ikke nådde plata fordi jeg ikke var helt fornøyd med tekstene, er der. Jeg ble lovet hjelp ved at Cyril Neville sa at han ville skrive tekster for meg, men så fikk han ikke ut fingeren, så da ble ikke de med på plata. Han har fortsatt ikke kommet med tekster, men håpet lever! Så de låtene er der, og skal vi ta litt surdeigs-tenkning her så har jeg en greie på gang allerede, humrer han. Han vil bruke tid på å forfølge sin egen solokarriere, men han skal fortsatt spille for Reidar og lage plater med ham og er åpen for spennende jobber som produsent for andre dersom interessante tilbud kommer opp.
Nyttige erfaringer
- Du lærer veldig mye av å jobbe med andre artister! Den erfaringen jeg fikk med Joe Rusi og Daniel Eriksen ga meg mange idéer og tanker for min egen innspilling, og jeg har oppdaget nå som jeg slipper mitt eget album hvor mye jobb det er å skulle promotere seg selv. Det å skulle gjøre alt selv var en mye mer vanskelig manøver enn jeg var klar over, så om jeg skal velge å la en annen produsent produsere min neste plate, må jeg tenke litt på. Men jeg elsker å sitte og knote med disse tingene, så jeg vet ikke om jeg klarer å slippe det heller. Det er ingenting på min plate som er 35 tagninger. Jeg har valgt å bruke det spontane, så jeg har brukt de første tagningene på låtene mine, noe kanskje en proff produsent ikke ville godtatt helt. Men sånn ble det nå, du kan jo spille ting i hjel også. Men jeg ser at jeg som artist er så nedi materien at jeg ikke helt klarer å få den oversikten som jeg har hatt som produsent for andre. Man blir for involvert rett og slett, avslutter en av våre mest greasy gitarister.
Arne Skage har løst koden mange kanskje aldri helt kommer inn i og demonstrerer det godt på sitt første soloalbum. En form for blues som lett gjør musikk elskere avhengige, som et dop, når man kommer litt mer under huden på denne musikksjangeren og artistene. Å være i den ligaen som Arne Skage nå åpenbarer seg i er nærmest en musikalsk sensasjon. Martin Ødegaard har signert for Arsenal, og Arne Skage treffer New Orleans-nerven på en måte som til nå har vært forbeholdt artister fra byen i Louisiana alene. Vi nordmenn er slett ikke dårlige, selv om vi er fra en liten nasjon.
