Review Bluesnews.no Dec. 2020

BBBBBB

BN117 - DESEMBER 2020

16.12.2020 JOHNNY ANDREASSEN

En plate som vokser veldig med litt lytting

Jeg hører den samme sterke kjærligheten til amerikansk roots i musikken til Reidar Larsens mangeårige slide­gitarist Arne Skage, som det jeg mange ganger har hørt fra Jonas Fjeld. Bare at Jonas Fjeld «bosatte» seg i Nashville der festen var sentrert rundt Grand Ole Opry-røttene med klassisk country, bluesgrass og singer/songwriters midt mellom country og blues som J.J. Cale, mens Arne Skage danset oppover gatene i New Orleans under Mardi Gras med et sydende vell av voodoo-kraft, slidegitar-teknikker, r&b, zydeco, cajun, og bøttelokk-skramlende slide rock’n roll.
Om Arne Skage og Jonas Fjeld har et felles punkt ville det vært Captain Beefheart. Fjeld elsket den utfordrende og ukorrekte stilen til Captain Beefheart på 70-tallet, og en låt på dette albumet fra Arne Skage som heter «Gris gris» (veldig Dr John der, altså) kunne fint vært gjort av Captain Beefheart, kompet av en sulten Sonny Landreth. Ingen artist eller band i Norge gjør musikk som dette Arne trekker opp her, om en ikke ser mot elementer fra Daniel Eriksens siste glimrende album. Som Arne Skage nettopp har vært med å produsere!
Arne har sine røtter langt hjemmefra Flekkefjord. Fra et sydende New Orleans og sydstaten Louisiana der Dr Johns blues-gumbo levde i front for New Orleans musikkarv. En arv som er så mye mer enn blues. En arv som Shemekia Copeland hyllet Dr John for på hennes helt nye plate. 
Når en veteran som Arne Skage våger seg ut alene, og solodebuterer etter 30 år som «sideman», er det en spesiell anledning som for­tjener mye oppmerksomhet fra musikkelskere generelt og bluesfans spesielt. Han har mer enn 30 år som Reidar Larsens høyre hånd på slide, og på 90-tallet var han fast musiker for søskenduoen Eriksen den gang de var på alles lepper. Han har produsert blant andre Joe Rusi (Spellemannsnominert for «Who I am») og det siste glimrende albumet til Daniel Eriksen. Nå har han trådt inn i ringen alene. Det krever mot, og arbeidet med dette albumet har tatt Arne Skage to år. Det er derfor det heter «Procrastination Blues». Procrastination er ordet for «utsettelse». Men han ville inn i ringen til slutt.
Boogie woogie, swampblues, voodoo-krefter inspirert av et menykart der du finner zydeco og cajun­tradisjoner kokt sammen med et opptog av gospel, gatemusikken i New Orleans og møkkete slidegitar-blues inspirert av størrelser som Sonny Landreth garantert, og kanskje Anders Osborne og John Mooney, for å nevne et par navn der dette albumet hører hjemme. Og Dr Johns voodookraft kan tydeligvis også finnes i Norge. Bare hør en låt som «Nice and funkfried», klart en veldig Dr John­-inspirert funky blues som oser av kulturen i New Orleans.
Sonny Landreth var med på albumet til Daniel Eriksen, og det låter definitivt greasy slidegitar á la Sonny flere steder på Arne Skages debutalbum. Sjekk ut «Soul food mama». Det er masse grøde på dette albumet. Det spirer og gror i mange bed og mange retninger, som når du føler at du møter Tom Waits med tubaen sentralt bak den gritty vokalen. Tubapartiet er spilt av Dr Bekken, og opptaket ble gjort på et hotellrom under Blues in Hell i fjor. Sjekk ut «King of the hill» så skjønner du hvorfor jeg trekker frem Tom Waits i New Orleans-drakt. Plata er spilt inn hjemme i Norge i Flekkefjord, noe er delt over nettet med kontakter Arne Skage har i New Orleans og rundt om i Norge. Til slutt reiste han til New Orleans for å samle trådene, spille inn komp (bass/trommer), legge på keyboards og koring/vokal. 
Med seg i New Orleans har Arne hatt fine musikere som Terence Higgins (trommer, perkusjon) som kjennes fra Dirty Dozen Brazzband, Ani Difranco, Warren Haynes og Don Was. John Papa Gros (piano, Hammond B3, Wurlitzer & klavinett) som kjennes fra Little Feat, Anders Osborne og Raw Oyster Cult. René Coman (bass) som kjennes fra The Iguanas, Alex Chilton og Willy Deville. Steve Conn (trekkspill) som kjennes fra Sonny Landreth og Bonnie Raitt, samt kordamene Erica Falls, Leslie B. Smith og Tricia Bouttè som kjennes fra Galactic, Evangeline og Allen Toussaint. New Orleans har kommet for å bistå Arne Skage.
Ellers er det mye bistand fra gamlelandet. Arve Håland kommer med trekkspillet, Reidar Larsen med sitt piano, Lars Christian Narum med sitt Hammond B3, Atle Rakvåg med bass, Joe Rusi korer sammen med Inge Svege fra Minor Majority og Daniel Eriksen. Knut Hem har lagt på ekstra lag med trommer. 
Dett er en plate som har blitt svært variert, sammensatt av alt som finnes i New Orleans og på landsbygda i Louisiana, og du blir grepet av stemningen og trangen til å gå videre inn i neste «rom». Neste låt. Det er som med tidlig Dr John, John Mooney, Tom Waits, og de siste bluesplatene med Daniel Eriksen og Ledfoot. Sjelen, nerven, viljen til å gå egne veier og gjøre akkurat det som lyster preger Arne Skage. Dette er en plate som vokser veldig med litt lytting. 
Albumet gis ut 5. februar 2021.