Bluesnews #135 - "Med hjerte for New Orleansmusikk"

Av Nina Hanssen publisert juni 2024

(dette er det uredigerte hele intervjuet)

Arne Skage ga i april ut albumet Rootwork, som en oppfølger til debutalbumet Procrastination Blues som kom ut i 2021. Albumet er innspilt i Norge og i New Orleans, med både norske og amerikanske musikere.

Arne begynte å spille i band som ungdom i Flekkefjord, og flyttet etter hvert til Stavanger. Han spilte med Rita Eriksen i rundt 7 år. I  over 30 år har han spilt gitar med Reidar Larsen, en jobb han har enda. Med bandet sitt, The Procrastinators  fremfører han sin egen musikk. Flekkefjordmusikeren har et stort hjerte for musikken og kulturen i New Orleans, og deler av hans nye album er innspilt der, med mange lokale gjestemusikere.

Han har produsert flere plater for andre, blant annet for Myrull og sambygdingen Joe Rusi, samt for Daniel Eriksen. Arne jobber også med booking av artister på kulturhuset i Flekkefjord. Arne Skage er en kulturarbeider med mange bein å stå på.

Det var plateslipp og konsert i Stavanger 19/4, og dagen etter var det konsert for Oslo Bluesklubb for å presentere det nye materialet.
- Når man ikke har noe apparat rundt seg, er det vanskelig å finne måter å profilerer utgivelser på. Dette er en måte å gjøre det på, å holde konserter, sier Arne. -Man starter med ingenting, så skriver man noen låter og plutselig sitter man der med et ferdig album, det er det er helt utrolig. Det er prosessen, det å skape noe som er viktig, da tenker man ikke på salg eller produktet.

Ditt første soloalbum kom for tre år siden, Procrastination Blues, som fikk svært gode anmeldelser. Og nå kommer et nytt album. I mellomtiden har du også gitt ut en EP, 3 Kicks Against the Pricks, som kom ut i fjor. Fortell oss litt om dette sideprosjektet, ber Bluesnews.

- Du vet at når du lager låter, så er det nesten som å fiske, man må se hva som kommer opp av vannet. Jeg hadde laget to låter som tematisk hang litt i hop, og så var det en låt av Carsie Blanton, som jeg gjorde en cover av.  Men disse tre låtene var såpass langt unna den musikken jeg egentlig gjør, så de passet ikke inn på et nytt album. Så da tenkte jeg, ok, da lager jeg en EP da, for å holde det litt varmt.

Tilblivelsen av albumet Rootwork beskriver Arne sånn:

 Jeg hadde to låter (fra første platen) som var ferdige, i alle fall musikalsk, men jeg var ikke helt fornøyd med tekstene. Så fikk jeg gjort de ferdige og klare for denne plata. Det var liksom der det startet. så har jeg fylt på med nyskrevet materiale. Så ja, det er jo forskjell på 30 år og 3 år tilblivelse. Det har på en måte løsnet litt. Jeg følte meg ikke ferdig med å lage plater. Så jeg tenkte at det bare var å hive seg rundt.

Det virker som du har New Orleans, musikken derfra og kulturen under huden. Det er langt fra Norge til New Orleans på mange måter, men jeg føler at du er hjemme der, på en måte.

- Ja, i hodet mitt, i alle fall. Det er en kultur som jeg har vært fascinert av siden midten av 80-tallet. I 2015 dro jeg bort dit for å produsere Joe Rusi sin første plate, og jeg fikk ganske kjapt innpass blant flere A-lagsspillere i den byen. Vi ble gode venner, og det utviklet seg til vennskap. Flere av dem jeg ble kjent med kom på ferie til Norge. Etter hvert har det blitt to soloalbum og to plater med Joe Rusi som jeg har laget der borte, samt at jeg har brukt musikere fra området over nettet til det jeg produserte for Daniel Eriksens Barefoot Among Scarecrows.

Da brukte jeg trommeslageren Terence Higgins og jobbet med han over nett. John Mooney bidro også, han spilte inn sitt bidrag i studioet til en venn av meg. Jeg har fått et nettverk av folk jeg kan spørre om å bidra musikalsk, og det er lett å få ja. På internett er det like langt til New Orleans som til Oslo! Når du bor i Flekkefjord, så blir det et stykke å dra uansett. Jeg trekkes nok mot det som appellerer mest til meg.

Det som er fascinerende i New Orleans, er hvordan musikerne fra forskjellige stilretninger spiller sammen og samarbeider. Og ikke minst hvor mange svært dyktige og allsidige musikere det finnes der. Jeg har samarbeidet med en bassist, som har spilt på platene mine, Rene Coman. Han har spilt profesjonelt siden han var 13 år. Han startet i farens storband, han har spilt trad jazz, punk, har spilt i 12 år med Alex Chilton, lederen av Big Star. Han( alex) flyttet for øvrig til New Orleans for å slutte å drikke og slutte med musikk. Det var kanskje ikke det klokeste valget, ler Arne. - Han spiller all slags musikk, og tar all musikk like seriøst. Det har blitt en øyeåpner for meg også, jeg er ikke like rask til å hevde at ”det liker jeg ikke”. Det har jeg sluttet med. Musikk er å kommunisere med mennesker, og man må ha respekt for forskjellige uttrykksformer. Reidar Larsen og jeg var i New Orleans i 1991 for første gang. Vi gikk rundt på den store Jazz and Heritage-festivalen, og datt innom tradjazz-teltet. Når du har vokst opp med norsk tradjazz, og synes det er litt sidrompa og teit, hvite menn med morsomme hatter, liksom, og kommer dit og får det i den rette settingen, med virtuose musikere som virkelig kan tradisjonen, så er det noe helt annet. Da ser man det i den rette konteksten. Folk har respekt for tradisjonen, men det oppstår også en miks av stilarter. Det var i den tradisjonen at jazzen oppsto, og rock´n´roll også. Det er veldig interessant. Det området er arnestedet for all slags musikk vi liker. I det landskapet fikk vi rock´n´roll og funk. Man bruker det man har, slår på kubjeller og flasker, da det er rytmen som er viktig. De henter rytmene fra Afrika. Du har en rytme som heter bamboula, som er en direkte etterlevning av afrikanske grunn-rytmer, forteller Arne og demonstrerer forskjellig rytmer

Franskmennene (katolikker), som eide Louisiana den gangen, tillot at de afrikanske slavene  fikk dyrke sin religion og kunne møtes på Congo Square hver søndag. Franskmennenes syn på religion var helt annerledes enn engelskmennenes (Protestanter) syn på det, så da Napoleon trengte penger og solgte Louisiana til Amerikanerne i 1803  skjedde det noe, blant annet med hvordan myndighetene så på svarte mennesker. I området var det mange folk fra Karibia, frigitte slaver, som hadde slått seg opp til rike borgere som hadde egne slaver. De var frie menn og ble regnet med av sosieteten i New Orleans, men dette rommet ble trangere og trangere da det hvite Amerika trengte seg på. Så det har vært med på å skape musikkuttrykkene.

Jeg har lest den boka til Chris Thomas King, The Blues. Den anbefales. Jeg tror det er mange i bluesnorge som kommer til å protestere høylytt på det han skriver. Han argumenterer for at bluesen stammer fra New Orleans. Det å kunne skape noe, krever at folk jobber sammen. Hvor skjer det, jo der folk er, nemlig i byene. Mississippi-deltaet ble ikke ryddet for å dyrke bomull og annet før rundt midten på 1800-tallet. Før det var området skog, og man kunne støte på både bjørner og svarte pantere.

Det ble gitt ut voksruller med sanger med blues i tittelen, som Buddy Boldens Blues på slutten av 1800-tallet, det er lenge før det som regnes som den første bluesinnspillingen. Dette er en veldig interessant historie, altså, uten at jeg skal legge meg ut med blueshistorikere. Det er noe med tidslinjer og sammensmeltingen som fascinerer meg.

Det var også indianerstammer i området, som ofte hjalp rømte slaver. Det utviklet seg et bånd der, mellom afroamerikanere og indianere. Tradisjonen med Mardi Gras Indians var afroamerikanernes måte å takke for hjelpen de fikk fra indianerne da de rømte fra sine eiere.

Da de svarte ikke fikk være med i karnevalsparadene i New Orleans, lagde Mardi Gras Indians sine egne prosesjoner. De kledde seg opp som outrerte versjoner av de innfødte indianernes klær, med fjær og stas. Tradisjonen var, og er enda, preget av mystikk, for eksempel annonseres det ikke når og hvor indianernes parader er.

Arne har faktisk samarbeidet  med en ekte ”big chief”, høvding for en av stammene der borte, på sitt nye album.

-  Og han er ekte. Han er høvding for stammen Golden Commanches, forteller Arne, og sikter til Juan Pardo, som synger på åpningssporet på plata, Tootie Ma.

Da Reidar og jeg var i New Orleans i 91, skulle vi på konsert med Neville Brothers på Tipitina’s. Åpningsbandet der var et band som var satt sammen for å holde sønner og nevøer av bandet unna gata. De kalte det The Def Generation. Det var hip hop med brassband, det var altså så tøft! Yngste sønnen til Cyril Neville var med der, han var liten. Han var maskoten i bandet, og satt med et bittelite trommesett helt foran bandet på scenen. Nå spiller Cyril med sønnen og bandet hans, Omari Neville & The Fuel.

Du har på en måte blitt akseptert av musikkmiljøet i New Orleans, Arne.
- Jeg føler at jeg ikke er en turist der. Jeg føler meg akseptert, og at det er et snev av profesjonalitet i det jeg jobber med. De gutta der hadde jo ikke behøvd å jobbe med Arne fra Norge, men det gjør de. Det tar jeg som en slags aksept.

Jeg gjorde en session med trommeslageren John Vidakovich til plata til Joe Rusi i 2015. Da jeg var der borte for å lage min plate i fjor, traff jeg han på en klubb, og han kjente meg igjen. det ble et hjertelig gjensyn. Mannen er jo 74 år, og at han skulle huske meg, kan man ikke ta for gitt. Men det gjorde han, det var superhyggelig.

Jeg bruker jo også det norske kompet mitt. Tootie Ma er den mest Mardi Gras-aktige låten på plata, det er den Juan Pardo er med på. Her har jeg med mitt norske komp og blåserekka til New Orleans Nightcrawlers, som vant en Grammy i år. Vi gjør også en Clifton Chenier-låt, I Yi Yi, og jeg er veldig fornøyd med det kompet, altså.

Dette albumet er også et familieprosjekt. En stolt pappa Arne forteller at datteren Thale Log Skage korer på albumet. Hun er utdannet innen musikkproduksjon og låtskriving, hun bor i Oslo og jobber i bransjen. Hun liker godt produksjon og er interessert i teknikk, hun jobber også som lydtekniker. Under innspillingen av min første plate var hun med til USA, og hun var tekniker på korpåleggene vi gjorde der. Denne gangen er koringen lagt på hjemme i Flekkefjord.

- Jeg har også med faren min, Arne Skage Sr., på trompet på en låt, forteller Arne Jr., så på denne plata har vi med 3 generasjoner Skage, det er veldig moro. Han spilte mye i Bergen på 60-tallet. Han måtte velge mellom musikk og ordentlig arbeid, så da fikk han seg ordentlig arbeid. Hele min oppvekst husker jeg at kornetten hans lå i en kiste hjemme.  Da vi ungene flyttet ut, tok han opp musikken igjen, og begynte å arrangere musikk for lokale korps og revy i Flekkefjord. Han gjorde blant annet en plate med Paul Weeden, amerikansk jazzmusiker som bodde i Flekkefjord i mange år. Det er koselig å ha med faren sin på trompet!

Trommeslageren jeg har brukt mest i New Orleans, er Terence Higgins, som spilte på hele den første plata mi, og på en del av den andre plata. Han har bla. spilt i Dirty Dozen Brass Band og gikk ”trommeskolen” med brassband som spilte på gata.  Han har en helt egen sving på det. Jeg kjente godt til trommeslageren Doug Belote fra Lafayette, som spiller på de fleste låtene på den nye plata og som jeg også brukte på Joe Rusi sine plater. Det er mange som vil bruke han, han har spilt med folk som Derek Trucks og Robben Ford. Med Terence er det liksom et ekstra lag saus, han spiller så sløyt og greasy at det er helt koko.

Coverbildet på Rootwork er veldig stemningsfullt og vakkert, og knytter produktet umiskjennelig til sørstatene i USA.

- Jeg kom over det bildet på Facebook, en fotograf som heter Ben Pierce fra Lafayette hadde lagt det ut. Han tar mange fine stemningsbilder. Tittelen på albumet har jeg lekt med lenge, men det passet liksom ikke helt før jeg kom over dette bildet.

Arne skriver låter selv, men har også samarbeidet med forskjellige låtskrivere på dette albumet.

- Tim Scott McConnell (Ledfoot) har skrevet en låt sammen med meg. Jeg hadde en frase i hodet som Joe Bonamassa bruker, bla. om sine (dyre) bluescruise, Keeping the Blues Alive. Jeg synes jo det er en smule ironisk at folk betaler 60 000 kroner for å sitte på en luksusbåt med all inclusive og høre på en fyr sitte og spille ”autentisk” blues på en resonatorgitar. Det er noe som skurrer for meg der. Jeg tenkte at kan vi ikke skrive en låt om hverdagen, når du skal på jobb, det regner ute og du må tidlig opp. Norge i februar, liksom. Tim skrev en tekst til meg som gikk på dette. Sånn ble Keeping the blues alive til.

Det er noe med folk som har talent for ord, som Tim har. Tom Roger Aadland har det samme og Leslie Smith, som har skrevet resten, hun er en eksepsjonell låtskriver.

Hun skrev Thalulah og Viola Lee. Da hadde jeg noen ideer og fraser som hun bygget videre på. Du har disse Chocktow-indianer-ordene (navn) som Tchoupitoula, det synes jeg er gode ord å si. Navnet Thalulah er jo også litt sånn, så da tenkte jeg å lage en historie om Thalulah fra Ponchatoula som forsvinner til på Tchoupitoula (gatenavn) . Jeg sier, litt på spøk, at dette er lillesøstra til Linda Lou i Little Feats låt Down On the Farm.

Viola Lee er en låt som jeg har hatt med meg lenge, men hadde ikke funnet helt historien rundt den. Men det er gøy å lage låter som ikke nødvendigvis må være sanne, det er jo lov å dikte litt. Det er historiefortelling.

Du har en veldig lang karriere å se tilbake på, du har spilt med veldig mange, som Reidar Larsen, Rita og Frank Eriksen og bidratt på en mengde album med forskjellige artister. Har du hatt i bakhodet at en dag skal jeg lage en plate selv?

- Det har nok vokst på meg, spesielt etter at jeg begynte å produsere andre. Mye av det handler om usikkerhet på egne vegne. Jeg har aldri vært en sanger, bortsett fra litt i de aller første årene jeg holdt på. Jeg har alltid koret, men aldri stått foran på scenen og vært vokalist. Og det er et ganske langt steg frem å ta. Når man spiller i band med kapasiteter som Rita Eriksen og Reidar Larsen, så er det å tørre å åpne kjeften et stort steg. så da kniper man igjen, og lar de synge. Etter hvert som jeg har produsert plater for andre, så har jeg tenkt at her legger jeg sjela mi i det å produsere plater for andre, hvorfor bruker jeg ikke den energien på meg sjøl?

Men så var det det med å synge. Jeg stakk liksom tåa litt uti vannet med den første singelen jeg ga ut, Gris-Gris. Jeg fikk ok respons på det, så har jeg tatt det derfra. Jeg hører at jeg blir en bedre vokalist etter hvert, og at jeg synger bedre på denne enn den forrige plata. Har fått litt erfaring og mengdetrening. Det er jo det vakre med musikk, man blir aldri utlært. Det gjelder også som gitarist.

Jeg hadde noen sesjoner i studio med bandet her hjemme, det ble et par låter ut av det. I Statene spilte vi inn fire låter til, tre ble brukt. Resten ble gjort delvis her og der borte.

Arne forteller litt om hvordan han jobber når han lager musikk:

Jeg lager en demo på iPhonen først, så bruker jeg den som en slags arbeidstegning. På dette fundamentet får jeg trommeslageren til å spille på, og det igjen bygger jeg innspillingen på. Jeg er ikke trommeslager selv, men med loops og sånt kan jeg få kommunisert hva jeg er ute etter. Så bygger jeg på det, og det er en lang prosess. Utfordringen er at det er veldig lett å legge på ting, og ikke stoppe. Jeg er ganske utålmodig i studiosammenheng, så jeg tillater ikke meg selv å ta opp tusen tagninger av en gitarsolo. Det blir helst en eller to. Da blir det gjerne noen små feil her og der, men jeg lar det gå. Det er så fort gjort å plukke det i stykker. Det er nok av sånn musikk i dag. Et menneske puster, øker og senker, så det er en egen flow på tracket som du mer kjenner enn hører. Det er jo det du er ute etter, den der lille magiske dimensjonen. Så er det det å kunne opphøye seg selv til produsent, å forsøke å være objektiv ovenfor det du holder på med sjøl. Det er en utfordring. Det er viktig å konsentrere på at det er låta som gjelder, om låta ikke holder, så hjelper det ikke med tusen gitarer. Man må ha rett hatt på, nå er jeg gitarist, nå er jeg produsent. Det jeg sliter mest med, er når jeg skal produsere meg selv som vokalist. Jeg har sagt det på begge platene, at jeg må få noen andre til å produsere, men så blir det aldri tid. Jeg har studio på loftet hjemme, så da er enkelt å stikke opp og fikse ting.

Jeg bor ikke i Oslogryta eller på Notodden, men i Flekkefjord, og omtrent de eneste to som er interessert i blues der, er meg og Joe Rusi. Da må man stå på egne bein og få hjelp der man trenger det. Heldigvis har jeg bodd så mange år i Stavanger at jeg har et nettverk der.

Jeg og Stein Inge Brækhus (på trommer i bandet til Arne) har spilt sammen siden han var 15 år gammel (jeg var 18). Det er kjekt å ha folk som kjenner deg godt, så slipper man å forklare så mye. At folk har de samme referanserammene, kjenner det samme materialet. Det gjorde at alt gikk så greit i New Orleans. De forsto med en gang hva jeg mente. Ikke til forkleinelse for noen jeg har spilt eller spiller med, men med musikere her hjemme må jeg ofte forklare mer hva jeg er ute etter. Det er en X-faktor de i New Orleans har, man må nesten ha falt i gryta som liten for å kunne ha det inne.

Så hvis man da har valget mellom en norsk trommeslager og Terence Higgins, så er det gjerne kjappere å sende det til Higgins, som har eget studio og liker å jobbe med det, enn å dra til Oslo eller et annet sted, booke studio, avtale tid – alle er jo så travle, Så det er lettvint å samarbeide via internett. Jeg har vært så heldig å ha blitt kjent med disse menneskene, så jeg vil gjerne pleide de vennskapene. Det er så gode folk, både menneskelig og profesjonelt. Det er et privilegium å kjenne dem. Det setter jeg veldig pris på.

Jeg har nok en evne til å roe folk ned i studio, og det var god stemning der, god mat også. Det er produsentens rolle å sørge for å skape den gode stemningen som gjør at folk trives. På andre dagen tok keyboardisten med seg boudin-pølse til oss i studio, en lokal spesialitet som lages privat ute i swampen og selges på de lokale bensinstasjonene. Og igjen, dette hadde de ikke trengt å gjøre, de skulle jo bare gjøre en studiojobb.

Arne Skage kommer til Nidaros Bluesfestival sammen med Big Chief Juan Pardo i slutten av juni, og han spiller også med sitt band The Procrastinators på Dalane Bluesfestival i midten av juni.

Er det å ha en spillejobb i New Orleans noe du har drømt om?
- Å ja. Å kunne spille på jazzfesten og på Tipitina’s er definitivt på min bucket-liste, det har jeg lyst til. Men det nåløyet er trangt, da.

- Jeg håper folk vil like musikken min, og at bluesfolket aksepterer det de hører. Og booker meg, ikke minst, avslutter Arne Skage, som gjerne vil presentere sin musikk for publikum.

Arne Skage på Bluesasylet NRK P2

Trykk på bildet for link

Fortsetter solokarrieren med nytt album. Nå har han blåst liv i en gammel låt ( Avisen Agder 24.11.23

Artikkelen på Web (Avisen Agder)

Arne Skage har i en årrekke spilt med anerkjente artister, men for noen år siden valgte han å satse som soloartist. Nå er han i gang med den vanskelige andreplaten.

r

Men skal man dømme ut fra «Tootie ma» som er den første singelen fra det kommende albumet, som ble sluppet fredag, kan man tenke seg at den ofte krevende andreplaten, ikke blir så vanskelige likevel.

Tootie ma er snart 100 år gammel låt, men Skage blåser friskt liv i den, og vil nok engasjere de fleste som likte Skages debut for et par år siden. Den tradisjonelle låten har Skages preg over seg, og føles som en av hans egne.

Slik beskriver han utgivelsen selv:

– Tootie Ma er en tradisjonell låt som er spilt inn flere med New Orlean-artister fra Baby Dodds trio på 1930-tallet til nyere versjoner med blant andre Tom Waits. Mitt arrangement er mer i en uptempo mardi gras-stil, sier Skage og fortsetter:

– Med meg har jeg Big chief Juan Pardo fra The Golden Comanche Mardi Gras inidian tribe. Ellers har jeg blåsere fra The New Orleans Nightcrawlers samt det norske live-bandet mitt med bla andre kvindølen Sven Eivind Stakkeland på Hammond-orgel.

– Dette er en naturlig fortsettelse fra sist fullengder og ligger i samme landskapet lyd og uttrykksmessig.

Disse spiller sammen med skage på singelen

Sven Eivind Stakkeland Hammond B3 (Kristiansand soulstew)

Dr. Bekken Piano (DR. Bekken)

Øyvind Grong Bass (Athana Morten Abel SSO)

Stein Inge Brækhus Trommer (The last Hurrah)

Craig Klein Trombone (Bonarama, NO. Nightcrawlers)

Jason Mingledorf Sax (Papa Grows Funk, NO. Nightcrawlers)

Doyle «Trumpet Red» Cooper Trompet (The Doyle Cooper Jazz Band

Trives solo

– Det er gått et par år siden du slapp din første soloplate. Kan du si noe om hvordan du har trivdes som soloartist med ditt eget backingband disse årene?

– Jeg trives for så vidt godt med det, det er tilfredsstillende å være fri til å gjøre det enn vil, men også ensomt da alt arbeidet starter og slutter med en selv.

Skage har fått vist seg frem musikken sin for et stort publikum:

Jeg har gjort 25 konserter siden jeg gikk solo; fra Frankrike til New Orleans og store deler av landet, noe jeg må si meg fornøyd med i et marked hvor det er trangt om plassen, forklarer bluesmusikeren.

Skal ferdigstille album og spille live

– Nå jobber jeg med ferdigstilling av albumet som vil ha tittel «Rootwork» som kommer på vinyl, med fint cover av Rune Mortensen (fra Flekkefjord).

– Ellers er det booket noen live-jobber utover våren blant annet i Lillehammer i begynnelsen av april. Releaseparty på Oslo Bluesklubb 20. april, og så skal jeg spille på en av de største bluesfestivalene i landet; Nidaros Blues i juni.

Klar med egne låter og improvisering: – Hvis vi hadde spilt ti konserter på rad, hadde ingen av dem blitt like

Til helgen er det duket for blueskonsert i Spira, med både lokale og tilreisende musikktalent. Arne Skage Jr. og Joe Rusi tar med seg et bunnsolid band, hvor vi blant annet finne den eminente keyboardisten Tor Einar Bekken.

– I sommer spilte vi sammen på en bluesfestival. Det var en kjempesuksess, og masse folk som kom, forteller Skage Jr. som da tenkte at det ville vært gøy å få til en lignende opptreden i Flekkefjord.

Han invitert derfor det som i utgangspunktet er hans band til Spira. I forkant av konserten har han valgt å trekke frem keyboardist og pianist Tor Einar Bekken, som er godt kjent i norsk blues.

– Han er en profilert artist i sitt eget virke. Bekken har gitt ut en haug med plater, og har vunnet mange priser. Kanskje den beste New Orleans-pianisten i landet, om jeg skulle sagt det selv, fortsetter Skage Jr.

Stilmessig passer pianisten også veldig godt til blues-typen «Gumbo» som både Skage Jr. og Rusi er godt kjent med fra før.

Egne låter

Noe som skiller denne gjengen fra mange andre i blues-sjangeren er at de opptrer med eget materiale. Publikum vil nok også få en følelse om at det som skjer under konsert er spesielt for den opptredenen.

– Vi har egne låter. Det finnes mange bluesband, men flere av dem spiller standard blueslåter. Det er ikke noen av oss, forklarer Skage Jr.

– Ja, vi brenner for samme type musikk, men vi er veldig forskjellige. Vi bringer hvert vårt til scenen, og det synes jeg er kjempekoselig, legger Rusi til.

Improvisasjon og spontanitet

Når musikerne entrer scenen sammen kan publikum forvente en helhetlig opptreden, som også innebærer en grad av improvisasjon.

– Litt av greien er at vi er innøvd, samtidig som vi ikke fastlåst til det vi spiller, forklarer Bekken.

Det er også en stor grad av spontanitet som ligger til grunn i opptredenen deres. Den kommer av mange års erfaring kombinert med litt felles øving i forkant av konserten.

– Hvis vi hadde spilt ti konserter på rad, så hadde ingen av konsertene blitt helt like. Jeg kunne aldri ha jobbet i en sektor hvor arrangement er helt fastlåst, hvor man er nødt til å spille det samme gang på gang, legger han til.

Bunnsolid band

For å unngå at opptredenen skal bli for fastlåst, har de med seg to flinke musikere fra Stavanger opp på scenen. Stein Inge Brækhus skal spille trommer og Øyvind Grong vil være på bass, tuba og sang.

– De er et sterkt fundament som gjør at vi andre bare kan ligge å flyte fordi det er så bunnsolid, sier Bekken.

Nå gleder musikergjengen seg til en skummel konsertkveld på fredag den 13. oktober. De har selv troen på at det blir en litt annerledes kveld med mye energi og god musikalsk kvalitet.

Alltid gøy på Spira

Bekken har aldri spilt på Spira før, men trives godt på nye plasser og ser veldig frem til å opptre der til helgen. De to andre er litt mer vant med å opptre der, men det er fremdeles noe de gleder seg mye ekstra til.

– Det er veldig spesielt. Jeg husker hvordan det var i det gamle kinobygget. Det er klart det er en veldig fin opplevelse å spille på Spira, forklarer Rusi.

– Helt uten at jeg har noen aksjer noe sted, så er jeg helt enig, legger en lattermild Skage Jr til.

Jobber mye med egen musikk

Utenom å forberede seg til konsert er musikerne også travle med å spille inn nye plater. Både Skage Jr. og Rusi er, til tross for å være på ulike steder i innspillingen, godt i gang med sine nye verk. Bekken slipper nye plater stadig vekk.

– Jeg er ikke helt sikker på hvor mange låter jeg har sluppet i år egentlig. Grunnen til at jeg legger ut så ofte er fordi jobben min på NTNU gir meg mulighet til å gjøre så mye opptak jeg bare vil, forklarer Bekken.

Pianisten jobber som professor på NTNU i Trondheim. Han trenger ikke å betale for studio, og benytter seg derfor ofte av muligheten til å spille inn nye verk.

GLEDER SEG: Skage Jr og Rusi synes alltid det er gøy å opptre i Spira. Bekken, som kommer for første gang, gleder seg også. Foto: Andreas Vikøren

Musikk for de eldre?

Blues er gjerne ikke den mest populære musikksjangeren blant dagens ungdom. Musikerne merker hvilken aldersgruppe som er best representert i publikum, men mener fremdeles at det er yngre som også er interesserte.

– Av og til føles det litt som om vi er på pensjonisttreff. Det er mye gråhårede hestehaler, men vi ser jo at yngre mennesker også liker denne sjangeren, sier Skage Jr.

– Det er litt forskjellig da. Noen ganger det dukker opp yngre folk også. Særlig utenfor festivalsegmenter treffer vi på yngre publikummere, så de finnes absolutt, legger Bekken til.

Rusi mener blues er en musikksjanger som er litt vanskeligere å forstå seg på. Det er derfor gjerne slik at man bør ha hørt ekstra mye musikk før man blir hekta på denne sjangeren.

– Men som nevnt innledningsvis hadde vi en fantastisk opplevelse tidligere i sommer. Vi spilte på en dag det var landskamp og strålende sol, alt talte imot at folk skulle komme, forteller Rusi.

På bluesfestivalen ble de møtt av et folkehav, da billettene var utsolgt og flere yngre mennesker sto klare ved scenen.

Interview Blues News #118 2021

Arne Skage har vært en av Norges mest markante bluesgitarister i mer enn 30 år. I disse årene har han vært Reidar Larsens faste følgesvenn, og han kjennes også bak artister som søskenduoen Eriksen og Jørn Hoel. De siste årene har han dessuten stått frem som en dyktig plateprodusent for blant andre Joe Rusi og Daniel Eriksen, og inspirert av hva han fikk til for dem har han endelig tatt bladet fra egen munn. Hans svært så New Orleans-dynkede og greasy bluesalbum «Procrastination Blues» tok kanskje ikke 30 år å lage, men det tok så mange år å bli klar.

TEKST: JOHNNY ANDREASSEN • FOTO: VIVIAN VALENTE

På telefonen fra Flekkefjord der han bor forteller Arne om forventningene han har til sitt første soloalbum som ble sluppet både digitalt og på vinyl tidlig i februar. Albumets tittel spiller litt på hvorfor det har tatt så lang tid å komme frem til denne debuten. Procrastination er ordet for utsettelse på engelsk/amerikansk. Han har hatt sin egen karriere på vent. Lenge.

- Livet har vært veldig hektisk å få til å gå opp. Når du har familie så er det grenser for hvor mye du kan drive med selvrealisering. Det å ha en jobb, tre unger og hele den greia. Det har tatt tid å utkrystallisere essensen i hva jeg står for musikalsk, før jeg kunne komme med noe på egen hånd, forklarer han de 30 årene med.

- Så er det dette med selvtillit til å stå frem alene. Jeg har jo fulgt Reidar i alle år, og var med en fantastisk vokalist, Rita Eriksen i duoen Eriksen og med Jørn Hoel i en periode. Når du jobber med folk som er så sabla gode til å synge og ta kontrollen som kreves for å være artist i eget navn, så blir du veldig selvkritisk til det du har å komme med selv. Derfor jeg har tatt tak, de siste 2-3 årene, for å jobbe med min egen vokal. Det har tatt tid å få den til sånn at jeg kan stå frem med den, innrømmer han. Han skjønte at tiden etter hvert ikke var på hans side, og ga gass.

- Nå når ungene har flyttet ut så er det enklere å bruke tid på mitt eget. Du vet når jeg har reist rundt med Reidar hver eneste helg fra tidlig om våren til sent på høsten så er man litt nedkjørt når man skal begynne å pusle med sine egne greier, og så kommer plutselig våren igjen og det er bånn gass ut og spille igjen hver eneste helg, forteller han. - Det har i perioder vært mangel på ikke bare selvtillit eller det å få utkrystallisert seg selv tydelig nok, men også mangel på energi. Men på et eller annet tids

punkt skjønte jeg at hvis jeg skal rekke å få realisert meg selv før jeg blir for gam mel så må jeg gjøre det nå. Jeg har jobbet mye med andres plater opp gjennom, og de siste 10 årene har jeg produsert en del, og jeg ser hvor mye jeg legger av meg selv i produksjonene. Så da tenker jeg: Fader – hvorfor ikke bruke noe av den energien på mitt eget, liksom? Så slapp jeg singelen «Gris gris» for å teste vannet, for å se om jeg kunne «gå på det». Tilbakemeldingene jeg fikk ga meg den nødvendige boosten jeg trengte for å gå videre og lage en hel plate. For jeg har all den kompetansen man kan ønske seg, det mangler ikke på det, føler jeg. Det har mer vært det å finne en retning på det jeg ville gjøre, finne et uttrykk. Den Louisiana-plattformen jeg står på har på en måte vært der helt siden jeg så Little Feat på Rockpalast fra Tyskland i 1977. Jeg har lett etter «hva er dette for noe», og alle tråder jeg har funnet har havnet

opp i New Orleans. Da ble denne plata så riktig for meg å gjøre nå, forteller Arne lidenskapelig.

Norsk musikk og røttene vi har i folkemusikken er nokså annerledes enn den musikken vi finner i smeltedigelen i New Orleans. Den «greasy» faktoren i musikken fra zydeco til cajun til R&B, jazz, swamp-blues og mye annet har trukket til seg store artister som Tom Waits, Tony Joe White, Sonny Landreth og Dr John opp gjennom musikkhistorien. Arnes reise sammen med Reidar Larsen har hatt en fellesnevner i New Orleans, men likevel skiller musikken deres seg ganske mye fra hverandre. Reidar med sin piano blues, boogie woogie og Chicago-shuffle. Arne med sin mer sydende blues, som du har hørt gjennom hele historien til Dr John og på Daniel Eriksens og Joe Rusis seneste Skage-produserte album.

- I bluesmiljøet i Norge har du Reidar, så klart, og også Dr Bekken som holder på med sånne ting, og til dels Daniel Eriksen. Reidar er veldig fan av Champion Jack Dupree og til dels Professor Longhair. Han er ikke så rendyrket New Orleans/Louisiana som det jeg gjør kanskje, der Chicago-influensene kommer inn i hans musikk. Vi reiste over til USA sammen i 1991 Reidar og jeg, var der i 10 dager, og det ble en veldig stor influens både for han og meg. Jeg var blant annet i kontakt med Sonny Landreth og lærte meg alle triksene hans før han ble en størrelse som Eric Clapton begynte å ringe til. Jeg var der han spilte inn sine første soloalbum, og det var utrolig morsomt å få være med på.

Blues i Flekkefjord

Arne har lenge vært en ensom svale i bluesens ånd hjemme i Flekkefjord, nå sammen med Joe Rusi, som har fått en høy stjerne både lokalt men også blant blueskjennere landet rundt.

- Det første bandet jeg var med i gjorde Little Feat-låter og soul-ting, så det startet jo der i Flekkefjord. Men så flyttet jeg jo vekk fra stedet til Stavanger før jeg kom tilbake for 15 år siden. I Stavanger traff jeg på mange forskjellige musikere, blant annet Reidar. Det er nok ikke noe bluesmiljø i Flekkefjord. Det er jeg og Joe Rusi som holder på, og Joe har fått en høy stjerne her på sørvest-landet, ihvertfall. Jeg driver med booking på kultursenteret her i Flekkefjord og har forsøkt meg på noen blueskvelder og sånn, og det har vært litt varierende suksess på det. Men vi prøver hvertfall.

Gode tilbakemeldinger

Arne Skage har fått gode tilbakemeldinger på platedebuten sin fra flere hold. Tittelsporet «Procrastination Blues» stikker seg ut som en cajun-inspirert J.J. Cale-variant. Han omtaler selv sin platedebut som farget av New Orleans gate-funk.

- Det er mye gate-funk i stilen på plata sånn jeg ser det. Det er vanskelig for meg å konkret forklare hva musikken på mitt debutalbum er laget av, bortsett fra at det er alt som jeg finner som er bra i New Orleans og Louisiana.

New Orleans er en smeltedigel der indianske elementer har møtt den svarte musikken, det latinske og den rockete bluesen siden 50-tallet. Det er vel riktig å si og påpeke at Arne er en av dem som har imponert mest i å ha klart å hente hjem den innerste sjelen av New Orleans. Som har løst koden, prøver vi oss på overfor Arne. Og lurer på hvordan de musikerne han har brukt i New Orleans, som er fra øverste hylle på den andre siden av dammen, reagerer og kommenterer det han gjør. - Musikalsk var det full klaff allerede da

vi gikk i gang med Joe Rusi sine plater, som er litt i slekt med det jeg gjør. De ga full aksept og respekt med en gang overfor meg. Det var veldig betryggende, for det er jo litt som å selge sand i Sahara når du som nordmann kommer inn til New Orleans for å gjøre deres musikktradisjoner. Da skal du i alle fall vite hva du gjør. Men jeg opplevde å bli tatt imot med åpne armer. De skjønte at jeg kan historikken deres og at jeg kan kodene og musikkarven deres. Jeg har hatt jevnlig kontakt med flere av musikerne jeg har blitt kjent med i New Orleans de siste seks årene. John «Papa» Gros var over her i 2019, før koronaen, der jeg ordnet en liten turné for ham på ferie her. Leslie B. Smith

har vært her flere ganger, hun er en hel historie for seg selv. Det å ha folk som er så dypt inne i materien av musikken i New Orleans, som går god for oss der borte, er gull. Det gir meg aksept. Trommeslageren jeg bruker på min plate er den samme som vi brukte på Daniel sin EP. Han kom opp fra gate-funken med blant Dirty Dozen Brass Band. Han skjønner akkurat hva jeg ønsker å få til når jeg bare gjør hint i studio, og jeg må klype meg i armen når vi sitter og diskuterer og han forteller at han neste dag skal jobbe med Don Was. Det er ganske heftig rett og slett, innrømmer Arne. - Det er ikke noe stjernenykker eller blærete folk i New Orleans musiker kretser!

Rytmiske nyanser

- Kunne norske musikere gjort det du har fått hjelp med fra stjernemusikerne i New Orleans, tror du?

- Det er jo vanvittig mange flinke folk i Norge med masse kunnskap. Men spesielt på trommefronten, og jeg har spilt med mange av de beste New Orleans-aktige trommeslagerne her i landet, superflinke alle sammen, har de et rytme-spekter i New Orleans som har så mange flere nyanser som bare ligger der. Som bare de gutta som er vokst opp der har. Så jeg opplever å gjøre det lettere for meg selv når jeg reiser over dit og får hjelp av de som har vokst opp med gate-funken i New Orleans i stedet for å prøve å forklare andre hva man ønsker å få til. Du får mye gratis da, røper gitaristen fra Flekkefjord.

- Jeg har jo et liveband her hjemme med blant annet Stene Osmundsen (kjent fra The September When) på trommer, og han har jo på mange måter en parallell historie med meg smaksmessig. Når jeg forteller ham hva jeg liker så er han der med en gang, ikke noe å lure på det. Men han har vokst opp i Norge med sine preferanser og spilt i popband. Det er ikke gitt at han har gått ut den New Orleans- -løypa helt da.

- Det er vel den greasy greia du snakker om nå?

- Ja det er et begrep som er ganske dekkende, at du skjønner hva det går i, at det er greasy. Litt «slippery», litt løst, litt falleferdig, men det henger i hop. Hvis du ikke har den ekstra valøren der så hjelper det ikke hvor flink du er rent teknisk. Da er det en smaksopplevelse, en overtone, som mangler.

Jeg har ikke tatt ut mine følelser overfor denne musikken, som har sine røtter i New Orleans og Louisiana, før nå. Det har vært min indre sjel så lenge, et levd liv i musikken for meg. Kanskje ikke så mange i Norge har et nært forhold til min musikk som de har til annen tradisjonell blues, men den gjør noe med deg, forteller Arne Skage engasjert.

Dr John

På albumet har du låta «Gris gris», som nok får mange til å tenke på Dr John bare i tittelen. Hva slags forhold har Arne Skage til Mr New Orleans, undres vi. Den store Dr John som gikk bort 6. juni 2019?

- Dr John har en stor stjerne i min musikksmak. Jeg gikk på universitetet i Oslo et par år på 80-tallet, og sommeren mellom det første og andre året spilte Dr John på Sardines. Jeg kjente jo til Dr John fra «The Last Waltz» filmen (hyllestkonsert til The Band), men ikke så veldig mye mer egentlig. Den konserten ble virkelig en øyeåpner for min del, så dagen etter trålet jeg byens platebutikker etter plater med Dr John og har siden vært en super-fan av alt han har gjort. Han er absolutt en influens i min musikk, innrømmer han åpent.

- Han har vel en X-faktor som var mer enn musikken?

- Ja er du gærn, det var hele pakka. Leslie, som jeg snakka om i stad, har fortalt meg masse historier om ham. Hun vokste opp med Dr John den gangen han var en yngre junkie og en ganske motbydelig fyr. Men de var gode venner på slutten av livet hans. Jeg har vært heldig å bli kjent med disse menneskene, for dette er ikke mennesker du kan kjøpe deg inn i, du må bli invitert. Da vi gjorde Joe Rusis plate kjente jeg bare noen få folk over nettet, men jeg opplevde at de var veldig positive når jeg sa at jeg skulle bort og lage plate. Og når den ene sa ja så sa mange andre ja, og så har du plutselig noen av de beste folka i byen

som George Porter Jr fra The Meters på bass. Da må du enten være så kald at du ikke lar det gå innover deg, eller så får du bare klype deg i armen over at det virkelig skjer. De var så fine folk!

- Betyr dette at «Procrastination Blues 2» ikke kommer til å ta nye 30 år å lage? - Nei, definitivt ikke. Jeg har drahjelp allerede ved at to av låtene som var med, men ikke nådde plata fordi jeg ikke var helt fornøyd med tekstene, er der. Jeg ble lovet hjelp ved at Cyril Neville sa at han ville skrive tekster for meg, men så fikk han ikke ut fingeren, så da ble ikke de med på plata. Han har fortsatt ikke kommet med tekster, men håpet lever! Så de låtene er der, og skal vi ta litt surdeigs-tenkning her så har jeg en greie på gang allerede, humrer han. Han vil bruke tid på å forfølge sin egen solokarriere, men han skal fortsatt spille for Reidar og lage plater med ham og er åpen for spennende jobber som produsent for andre dersom interessante tilbud kommer opp.

Nyttige erfaringer

- Du lærer veldig mye av å jobbe med andre artister! Den erfaringen jeg fikk med Joe Rusi og Daniel Eriksen ga meg mange idéer og tanker for min egen innspilling, og jeg har oppdaget nå som jeg slipper mitt eget album hvor mye jobb det er å skulle promotere seg selv. Det å skulle gjøre alt selv var en mye mer vanskelig manøver enn jeg var klar over, så om jeg skal velge å la en annen produsent produsere min neste plate, må jeg tenke litt på. Men jeg elsker å sitte og knote med disse tingene, så jeg vet ikke om jeg klarer å slippe det heller. Det er ingenting på min plate som er 35 tagninger. Jeg har valgt å bruke det spontane, så jeg har brukt de første tagningene på låtene mine, noe kanskje en proff produsent ikke ville godtatt helt. Men sånn ble det nå, du kan jo spille ting i hjel også. Men jeg ser at jeg som artist er så nedi materien at jeg ikke helt klarer å få den oversikten som jeg har hatt som produsent for andre. Man blir for involvert rett og slett, avslutter en av våre mest greasy gitarister.

Arne Skage har løst koden mange kanskje aldri helt kommer inn i og demonstrerer det godt på sitt første soloalbum. En form for blues som lett gjør musikk elskere avhengige, som et dop, når man kommer litt mer under huden på denne musikksjangeren og artistene. Å være i den ligaen som Arne Skage nå åpenbarer seg i er nærmest en musikalsk sensasjon. Martin Ødegaard har signert for Arsenal, og Arne Skage treffer New Orleans-nerven på en måte som til nå har vært forbeholdt artister fra byen i Louisiana alene. Vi nordmenn er slett ikke dårlige, selv om vi er fra en liten nasjon.

Interview Avisen Agder 02/09/2020

Vis full størrelse