Av Nina Hanssen publisert juni 2024

(dette er det uredigerte hele intervjuet)

Arne Skage ga i april ut albumet Rootwork, som en oppfølger til debutalbumet Procrastination Blues som kom ut i 2021. Albumet er innspilt i Norge og i New Orleans, med både norske og amerikanske musikere.

Arne begynte å spille i band som ungdom i Flekkefjord, og flyttet etter hvert til Stavanger. Han spilte med Rita Eriksen i rundt 7 år. I over 30 år har han spilt gitar med Reidar Larsen, en jobb han har enda. Med bandet sitt, The Procrastinators fremfører han sin egen musikk. Flekkefjordmusikeren har et stort hjerte for musikken og kulturen i New Orleans, og deler av hans nye album er innspilt der, med mange lokale gjestemusikere.

Han har produsert flere plater for andre, blant annet for Myrull og sambygdingen Joe Rusi, samt for Daniel Eriksen. Arne jobber også med booking av artister på kulturhuset i Flekkefjord. Arne Skage er en kulturarbeider med mange bein å stå på.

Det var plateslipp og konsert i Stavanger 19/4, og dagen etter var det konsert for Oslo Bluesklubb for å presentere det nye materialet.
- Når man ikke har noe apparat rundt seg, er det vanskelig å finne måter å profilerer utgivelser på. Dette er en måte å gjøre det på, å holde konserter, sier Arne. -Man starter med ingenting, så skriver man noen låter og plutselig sitter man der med et ferdig album, det er det er helt utrolig. Det er prosessen, det å skape noe som er viktig, da tenker man ikke på salg eller produktet.

Ditt første soloalbum kom for tre år siden, Procrastination Blues, som fikk svært gode anmeldelser. Og nå kommer et nytt album. I mellomtiden har du også gitt ut en EP, 3 Kicks Against the Pricks, som kom ut i fjor. Fortell oss litt om dette sideprosjektet, ber Bluesnews.

- Du vet at når du lager låter, så er det nesten som å fiske, man må se hva som kommer opp av vannet. Jeg hadde laget to låter som tematisk hang litt i hop, og så var det en låt av Carsie Blanton, som jeg gjorde en cover av. Men disse tre låtene var såpass langt unna den musikken jeg egentlig gjør, så de passet ikke inn på et nytt album. Så da tenkte jeg, ok, da lager jeg en EP da, for å holde det litt varmt.

Tilblivelsen av albumet Rootwork beskriver Arne sånn:

Jeg hadde to låter (fra første platen) som var ferdige, i alle fall musikalsk, men jeg var ikke helt fornøyd med tekstene. Så fikk jeg gjort de ferdige og klare for denne plata. Det var liksom der det startet. så har jeg fylt på med nyskrevet materiale. Så ja, det er jo forskjell på 30 år og 3 år tilblivelse. Det har på en måte løsnet litt. Jeg følte meg ikke ferdig med å lage plater. Så jeg tenkte at det bare var å hive seg rundt.

Det virker som du har New Orleans, musikken derfra og kulturen under huden. Det er langt fra Norge til New Orleans på mange måter, men jeg føler at du er hjemme der, på en måte.

- Ja, i hodet mitt, i alle fall. Det er en kultur som jeg har vært fascinert av siden midten av 80-tallet. I 2015 dro jeg bort dit for å produsere Joe Rusi sin første plate, og jeg fikk ganske kjapt innpass blant flere A-lagsspillere i den byen. Vi ble gode venner, og det utviklet seg til vennskap. Flere av dem jeg ble kjent med kom på ferie til Norge. Etter hvert har det blitt to soloalbum og to plater med Joe Rusi som jeg har laget der borte, samt at jeg har brukt musikere fra området over nettet til det jeg produserte for Daniel Eriksens Barefoot Among Scarecrows.

Da brukte jeg trommeslageren Terence Higgins og jobbet med han over nett. John Mooney bidro også, han spilte inn sitt bidrag i studioet til en venn av meg. Jeg har fått et nettverk av folk jeg kan spørre om å bidra musikalsk, og det er lett å få ja. På internett er det like langt til New Orleans som til Oslo! Når du bor i Flekkefjord, så blir det et stykke å dra uansett. Jeg trekkes nok mot det som appellerer mest til meg.

Det som er fascinerende i New Orleans, er hvordan musikerne fra forskjellige stilretninger spiller sammen og samarbeider. Og ikke minst hvor mange svært dyktige og allsidige musikere det finnes der. Jeg har samarbeidet med en bassist, som har spilt på platene mine, Rene Coman. Han har spilt profesjonelt siden han var 13 år. Han startet i farens storband, han har spilt trad jazz, punk, har spilt i 12 år med Alex Chilton, lederen av Big Star. Han( alex) flyttet for øvrig til New Orleans for å slutte å drikke og slutte med musikk. Det var kanskje ikke det klokeste valget, ler Arne. - Han spiller all slags musikk, og tar all musikk like seriøst. Det har blitt en øyeåpner for meg også, jeg er ikke like rask til å hevde at ”det liker jeg ikke”. Det har jeg sluttet med. Musikk er å kommunisere med mennesker, og man må ha respekt for forskjellige uttrykksformer. Reidar Larsen og jeg var i New Orleans i 1991 for første gang. Vi gikk rundt på den store Jazz and Heritage-festivalen, og datt innom tradjazz-teltet. Når du har vokst opp med norsk tradjazz, og synes det er litt sidrompa og teit, hvite menn med morsomme hatter, liksom, og kommer dit og får det i den rette settingen, med virtuose musikere som virkelig kan tradisjonen, så er det noe helt annet. Da ser man det i den rette konteksten. Folk har respekt for tradisjonen, men det oppstår også en miks av stilarter. Det var i den tradisjonen at jazzen oppsto, og rock´n´roll også. Det er veldig interessant. Det området er arnestedet for all slags musikk vi liker. I det landskapet fikk vi rock´n´roll og funk. Man bruker det man har, slår på kubjeller og flasker, da det er rytmen som er viktig. De henter rytmene fra Afrika. Du har en rytme som heter bamboula, som er en direkte etterlevning av afrikanske grunn-rytmer, forteller Arne og demonstrerer forskjellig rytmer

Franskmennene (katolikker), som eide Louisiana den gangen, tillot at de afrikanske slavene fikk dyrke sin religion og kunne møtes på Congo Square hver søndag. Franskmennenes syn på religion var helt annerledes enn engelskmennenes (Protestanter) syn på det, så da Napoleon trengte penger og solgte Louisiana til Amerikanerne i 1803 skjedde det noe, blant annet med hvordan myndighetene så på svarte mennesker. I området var det mange folk fra Karibia, frigitte slaver, som hadde slått seg opp til rike borgere som hadde egne slaver. De var frie menn og ble regnet med av sosieteten i New Orleans, men dette rommet ble trangere og trangere da det hvite Amerika trengte seg på. Så det har vært med på å skape musikkuttrykkene.

Jeg har lest den boka til Chris Thomas King, The Blues. Den anbefales. Jeg tror det er mange i bluesnorge som kommer til å protestere høylytt på det han skriver. Han argumenterer for at bluesen stammer fra New Orleans. Det å kunne skape noe, krever at folk jobber sammen. Hvor skjer det, jo der folk er, nemlig i byene. Mississippi-deltaet ble ikke ryddet for å dyrke bomull og annet før rundt midten på 1800-tallet. Før det var området skog, og man kunne støte på både bjørner og svarte pantere.

Det ble gitt ut voksruller med sanger med blues i tittelen, som Buddy Boldens Blues på slutten av 1800-tallet, det er lenge før det som regnes som den første bluesinnspillingen. Dette er en veldig interessant historie, altså, uten at jeg skal legge meg ut med blueshistorikere. Det er noe med tidslinjer og sammensmeltingen som fascinerer meg.

Det var også indianerstammer i området, som ofte hjalp rømte slaver. Det utviklet seg et bånd der, mellom afroamerikanere og indianere. Tradisjonen med Mardi Gras Indians var afroamerikanernes måte å takke for hjelpen de fikk fra indianerne da de rømte fra sine eiere.

Da de svarte ikke fikk være med i karnevalsparadene i New Orleans, lagde Mardi Gras Indians sine egne prosesjoner. De kledde seg opp som outrerte versjoner av de innfødte indianernes klær, med fjær og stas. Tradisjonen var, og er enda, preget av mystikk, for eksempel annonseres det ikke når og hvor indianernes parader er.

Arne har faktisk samarbeidet med en ekte ”big chief”, høvding for en av stammene der borte, på sitt nye album.

- Og han er ekte. Han er høvding for stammen Golden Commanches, forteller Arne, og sikter til Juan Pardo, som synger på åpningssporet på plata, Tootie Ma.

Da Reidar og jeg var i New Orleans i 91, skulle vi på konsert med Neville Brothers på Tipitina’s. Åpningsbandet der var et band som var satt sammen for å holde sønner og nevøer av bandet unna gata. De kalte det The Def Generation. Det var hip hop med brassband, det var altså så tøft! Yngste sønnen til Cyril Neville var med der, han var liten. Han var maskoten i bandet, og satt med et bittelite trommesett helt foran bandet på scenen. Nå spiller Cyril med sønnen og bandet hans, Omari Neville & The Fuel.

Du har på en måte blitt akseptert av musikkmiljøet i New Orleans, Arne.
- Jeg føler at jeg ikke er en turist der. Jeg føler meg akseptert, og at det er et snev av profesjonalitet i det jeg jobber med. De gutta der hadde jo ikke behøvd å jobbe med Arne fra Norge, men det gjør de. Det tar jeg som en slags aksept.

Jeg gjorde en session med trommeslageren John Vidakovich til plata til Joe Rusi i 2015. Da jeg var der borte for å lage min plate i fjor, traff jeg han på en klubb, og han kjente meg igjen. det ble et hjertelig gjensyn. Mannen er jo 74 år, og at han skulle huske meg, kan man ikke ta for gitt. Men det gjorde han, det var superhyggelig.

Jeg bruker jo også det norske kompet mitt. Tootie Ma er den mest Mardi Gras-aktige låten på plata, det er den Juan Pardo er med på. Her har jeg med mitt norske komp og blåserekka til New Orleans Nightcrawlers, som vant en Grammy i år. Vi gjør også en Clifton Chenier-låt, I Yi Yi, og jeg er veldig fornøyd med det kompet, altså.

Dette albumet er også et familieprosjekt. En stolt pappa Arne forteller at datteren Thale Log Skage korer på albumet. Hun er utdannet innen musikkproduksjon og låtskriving, hun bor i Oslo og jobber i bransjen. Hun liker godt produksjon og er interessert i teknikk, hun jobber også som lydtekniker. Under innspillingen av min første plate var hun med til USA, og hun var tekniker på korpåleggene vi gjorde der. Denne gangen er koringen lagt på hjemme i Flekkefjord.

- Jeg har også med faren min, Arne Skage Sr., på trompet på en låt, forteller Arne Jr., så på denne plata har vi med 3 generasjoner Skage, det er veldig moro. Han spilte mye i Bergen på 60-tallet. Han måtte velge mellom musikk og ordentlig arbeid, så da fikk han seg ordentlig arbeid. Hele min oppvekst husker jeg at kornetten hans lå i en kiste hjemme. Da vi ungene flyttet ut, tok han opp musikken igjen, og begynte å arrangere musikk for lokale korps og revy i Flekkefjord. Han gjorde blant annet en plate med Paul Weeden, amerikansk jazzmusiker som bodde i Flekkefjord i mange år. Det er koselig å ha med faren sin på trompet!

Trommeslageren jeg har brukt mest i New Orleans, er Terence Higgins, som spilte på hele den første plata mi, og på en del av den andre plata. Han har bla. spilt i Dirty Dozen Brass Band og gikk ”trommeskolen” med brassband som spilte på gata. Han har en helt egen sving på det. Jeg kjente godt til trommeslageren Doug Belote fra Lafayette, som spiller på de fleste låtene på den nye plata og som jeg også brukte på Joe Rusi sine plater. Det er mange som vil bruke han, han har spilt med folk som Derek Trucks og Robben Ford. Med Terence er det liksom et ekstra lag saus, han spiller så sløyt og greasy at det er helt koko.

Coverbildet på Rootwork er veldig stemningsfullt og vakkert, og knytter produktet umiskjennelig til sørstatene i USA.

- Jeg kom over det bildet på Facebook, en fotograf som heter Ben Pierce fra Lafayette hadde lagt det ut. Han tar mange fine stemningsbilder. Tittelen på albumet har jeg lekt med lenge, men det passet liksom ikke helt før jeg kom over dette bildet.

Arne skriver låter selv, men har også samarbeidet med forskjellige låtskrivere på dette albumet.

- Tim Scott McConnell (Ledfoot) har skrevet en låt sammen med meg. Jeg hadde en frase i hodet som Joe Bonamassa bruker, bla. om sine (dyre) bluescruise, Keeping the Blues Alive. Jeg synes jo det er en smule ironisk at folk betaler 60 000 kroner for å sitte på en luksusbåt med all inclusive og høre på en fyr sitte og spille ”autentisk” blues på en resonatorgitar. Det er noe som skurrer for meg der. Jeg tenkte at kan vi ikke skrive en låt om hverdagen, når du skal på jobb, det regner ute og du må tidlig opp. Norge i februar, liksom. Tim skrev en tekst til meg som gikk på dette. Sånn ble Keeping the blues alive til.

Det er noe med folk som har talent for ord, som Tim har. Tom Roger Aadland har det samme og Leslie Smith, som har skrevet resten, hun er en eksepsjonell låtskriver.

Hun skrev Thalulah og Viola Lee. Da hadde jeg noen ideer og fraser som hun bygget videre på. Du har disse Chocktow-indianer-ordene (navn) som Tchoupitoula, det synes jeg er gode ord å si. Navnet Thalulah er jo også litt sånn, så da tenkte jeg å lage en historie om Thalulah fra Ponchatoula som forsvinner til på Tchoupitoula (gatenavn) . Jeg sier, litt på spøk, at dette er lillesøstra til Linda Lou i Little Feats låt Down On the Farm.

Viola Lee er en låt som jeg har hatt med meg lenge, men hadde ikke funnet helt historien rundt den. Men det er gøy å lage låter som ikke nødvendigvis må være sanne, det er jo lov å dikte litt. Det er historiefortelling.

Du har en veldig lang karriere å se tilbake på, du har spilt med veldig mange, som Reidar Larsen, Rita og Frank Eriksen og bidratt på en mengde album med forskjellige artister. Har du hatt i bakhodet at en dag skal jeg lage en plate selv?

- Det har nok vokst på meg, spesielt etter at jeg begynte å produsere andre. Mye av det handler om usikkerhet på egne vegne. Jeg har aldri vært en sanger, bortsett fra litt i de aller første årene jeg holdt på. Jeg har alltid koret, men aldri stått foran på scenen og vært vokalist. Og det er et ganske langt steg frem å ta. Når man spiller i band med kapasiteter som Rita Eriksen og Reidar Larsen, så er det å tørre å åpne kjeften et stort steg. så da kniper man igjen, og lar de synge. Etter hvert som jeg har produsert plater for andre, så har jeg tenkt at her legger jeg sjela mi i det å produsere plater for andre, hvorfor bruker jeg ikke den energien på meg sjøl?

Men så var det det med å synge. Jeg stakk liksom tåa litt uti vannet med den første singelen jeg ga ut, Gris-Gris. Jeg fikk ok respons på det, så har jeg tatt det derfra. Jeg hører at jeg blir en bedre vokalist etter hvert, og at jeg synger bedre på denne enn den forrige plata. Har fått litt erfaring og mengdetrening. Det er jo det vakre med musikk, man blir aldri utlært. Det gjelder også som gitarist.

Jeg hadde noen sesjoner i studio med bandet her hjemme, det ble et par låter ut av det. I Statene spilte vi inn fire låter til, tre ble brukt. Resten ble gjort delvis her og der borte.

Arne forteller litt om hvordan han jobber når han lager musikk:

Jeg lager en demo på iPhonen først, så bruker jeg den som en slags arbeidstegning. På dette fundamentet får jeg trommeslageren til å spille på, og det igjen bygger jeg innspillingen på. Jeg er ikke trommeslager selv, men med loops og sånt kan jeg få kommunisert hva jeg er ute etter. Så bygger jeg på det, og det er en lang prosess. Utfordringen er at det er veldig lett å legge på ting, og ikke stoppe. Jeg er ganske utålmodig i studiosammenheng, så jeg tillater ikke meg selv å ta opp tusen tagninger av en gitarsolo. Det blir helst en eller to. Da blir det gjerne noen små feil her og der, men jeg lar det gå. Det er så fort gjort å plukke det i stykker. Det er nok av sånn musikk i dag. Et menneske puster, øker og senker, så det er en egen flow på tracket som du mer kjenner enn hører. Det er jo det du er ute etter, den der lille magiske dimensjonen. Så er det det å kunne opphøye seg selv til produsent, å forsøke å være objektiv ovenfor det du holder på med sjøl. Det er en utfordring. Det er viktig å konsentrere på at det er låta som gjelder, om låta ikke holder, så hjelper det ikke med tusen gitarer. Man må ha rett hatt på, nå er jeg gitarist, nå er jeg produsent. Det jeg sliter mest med, er når jeg skal produsere meg selv som vokalist. Jeg har sagt det på begge platene, at jeg må få noen andre til å produsere, men så blir det aldri tid. Jeg har studio på loftet hjemme, så da er enkelt å stikke opp og fikse ting.

Jeg bor ikke i Oslogryta eller på Notodden, men i Flekkefjord, og omtrent de eneste to som er interessert i blues der, er meg og Joe Rusi. Da må man stå på egne bein og få hjelp der man trenger det. Heldigvis har jeg bodd så mange år i Stavanger at jeg har et nettverk der.

Jeg og Stein Inge Brækhus (på trommer i bandet til Arne) har spilt sammen siden han var 15 år gammel (jeg var 18). Det er kjekt å ha folk som kjenner deg godt, så slipper man å forklare så mye. At folk har de samme referanserammene, kjenner det samme materialet. Det gjorde at alt gikk så greit i New Orleans. De forsto med en gang hva jeg mente. Ikke til forkleinelse for noen jeg har spilt eller spiller med, men med musikere her hjemme må jeg ofte forklare mer hva jeg er ute etter. Det er en X-faktor de i New Orleans har, man må nesten ha falt i gryta som liten for å kunne ha det inne.

Så hvis man da har valget mellom en norsk trommeslager og Terence Higgins, så er det gjerne kjappere å sende det til Higgins, som har eget studio og liker å jobbe med det, enn å dra til Oslo eller et annet sted, booke studio, avtale tid – alle er jo så travle, Så det er lettvint å samarbeide via internett. Jeg har vært så heldig å ha blitt kjent med disse menneskene, så jeg vil gjerne pleide de vennskapene. Det er så gode folk, både menneskelig og profesjonelt. Det er et privilegium å kjenne dem. Det setter jeg veldig pris på.

Jeg har nok en evne til å roe folk ned i studio, og det var god stemning der, god mat også. Det er produsentens rolle å sørge for å skape den gode stemningen som gjør at folk trives. På andre dagen tok keyboardisten med seg boudin-pølse til oss i studio, en lokal spesialitet som lages privat ute i swampen og selges på de lokale bensinstasjonene. Og igjen, dette hadde de ikke trengt å gjøre, de skulle jo bare gjøre en studiojobb.

Arne Skage kommer til Nidaros Bluesfestival sammen med Big Chief Juan Pardo i slutten av juni, og han spiller også med sitt band The Procrastinators på Dalane Bluesfestival i midten av juni.

Er det å ha en spillejobb i New Orleans noe du har drømt om?
- Å ja. Å kunne spille på jazzfesten og på Tipitina’s er definitivt på min bucket-liste, det har jeg lyst til. Men det nåløyet er trangt, da.

- Jeg håper folk vil like musikken min, og at bluesfolket aksepterer det de hører. Og booker meg, ikke minst, avslutter Arne Skage, som gjerne vil presentere sin musikk for publikum.