Arne Skage & The Procastinators Jæren Bluesklubb 3 sept.
Tre herrer og en ungfole underholdt oss med vakker musikk denne høstkvelden og alle 90 stk koste seg!
Publisert: 04.10.2024 09:11 Sist endret: 04.10.2024 11:20 Forfatter: Ole Christian Wold Haavik
60 åringen Arne Skage forsynte oss med et utvalg av andres og egne låter i et eget unikt lydbilde. Sump, New Orleans, Karibiske rytmer, Afrikanske undertoner og alt med et mer eller mindre bluesete uttrykk. Uansett kjøpte vi det og likte det herfra til månen! Dette konseptet funker fjell! Tangentene styrte Sven Eivind Stakkeland med både på piano og Hammond B3 og selv om han var bandets yngste imponerte han oss alle! Jørun Bøgeberg var nestoren på bass som kom inn som vikar og gjorde en flott jobb slik forventet. Hans Fender VI imponerte og! "The Wizard from OS" Stein Inge Brækhus trakterte trommesett med smil og stor dyktighet! Tusen takk!
Nidaros Blues med storslagen jubileumsfestival Live review Bluesnews.no
“20. - 23. juni feiret Nidaros Blues 25 års-jubileum med et program spekket med mer enn 30 konserter. Programmet hadde en god spredning med både nye, spennende navn og favoritter fra tidligere år. Som et fint koldtbord, der alle kunne finne sin favoritt….
…Arne Skage
Ikke lenge etter at gjestene fra nabolandet var ferdig med sitt energiske sett var det Arne Skage sin tur til å sette New Orleans-preg på trønderstaden. Skage har i en mannsalder traktert gitaren i Reidar Larsens band. De siste årene har han satset solo og gitt ut to knallsterke skiver i "Procrastination Blues" (2021) og "Rootwork", som ble sluppet i april i år. Han kler godt rollen som frontmann i eget band, og det var stilig å se Dr. Bekken og Reidar Larsen på hver sin side av scenen la Skage skinne i front. Låter som "Tootie Ma", "I Ya Ya", "Thalulah", "Keeping The Blues Alive", Procrastination Bues" og "Nice And Funkyfried" kom i tur og orden i knallsterkt live-sett fra Arne Skage & co. Det var variert, dynamisk og ekstremt fengende. Den relativt ferske frontmannen inviterte publikum inn i sitt musikalske univers, og det hadde ikke vårt oss imot å bli værende i dette universet noen uker til.
Klokken 19.02 entret også Big Chief Juan Pardo i all sin fantastiske prakt scenen, og stemningen ble ikke akkurat dempet av den grunn, snarere tvert imot.”
Bluesnews #135 - "Med hjerte for New Orleansmusikk"
Av Nina Hanssen publisert juni 2024
(dette er det uredigerte hele intervjuet)
Arne Skage ga i april ut albumet Rootwork, som en oppfølger til debutalbumet Procrastination Blues som kom ut i 2021. Albumet er innspilt i Norge og i New Orleans, med både norske og amerikanske musikere.
Arne begynte å spille i band som ungdom i Flekkefjord, og flyttet etter hvert til Stavanger. Han spilte med Rita Eriksen i rundt 7 år. I over 30 år har han spilt gitar med Reidar Larsen, en jobb han har enda. Med bandet sitt, The Procrastinators fremfører han sin egen musikk. Flekkefjordmusikeren har et stort hjerte for musikken og kulturen i New Orleans, og deler av hans nye album er innspilt der, med mange lokale gjestemusikere.
Han har produsert flere plater for andre, blant annet for Myrull og sambygdingen Joe Rusi, samt for Daniel Eriksen. Arne jobber også med booking av artister på kulturhuset i Flekkefjord. Arne Skage er en kulturarbeider med mange bein å stå på.
Det var plateslipp og konsert i Stavanger 19/4, og dagen etter var det konsert for Oslo Bluesklubb for å presentere det nye materialet.
- Når man ikke har noe apparat rundt seg, er det vanskelig å finne måter å profilerer utgivelser på. Dette er en måte å gjøre det på, å holde konserter, sier Arne. -Man starter med ingenting, så skriver man noen låter og plutselig sitter man der med et ferdig album, det er det er helt utrolig. Det er prosessen, det å skape noe som er viktig, da tenker man ikke på salg eller produktet.
Ditt første soloalbum kom for tre år siden, Procrastination Blues, som fikk svært gode anmeldelser. Og nå kommer et nytt album. I mellomtiden har du også gitt ut en EP, 3 Kicks Against the Pricks, som kom ut i fjor. Fortell oss litt om dette sideprosjektet, ber Bluesnews.
- Du vet at når du lager låter, så er det nesten som å fiske, man må se hva som kommer opp av vannet. Jeg hadde laget to låter som tematisk hang litt i hop, og så var det en låt av Carsie Blanton, som jeg gjorde en cover av. Men disse tre låtene var såpass langt unna den musikken jeg egentlig gjør, så de passet ikke inn på et nytt album. Så da tenkte jeg, ok, da lager jeg en EP da, for å holde det litt varmt.
Tilblivelsen av albumet Rootwork beskriver Arne sånn:
Jeg hadde to låter (fra første platen) som var ferdige, i alle fall musikalsk, men jeg var ikke helt fornøyd med tekstene. Så fikk jeg gjort de ferdige og klare for denne plata. Det var liksom der det startet. så har jeg fylt på med nyskrevet materiale. Så ja, det er jo forskjell på 30 år og 3 år tilblivelse. Det har på en måte løsnet litt. Jeg følte meg ikke ferdig med å lage plater. Så jeg tenkte at det bare var å hive seg rundt.
Det virker som du har New Orleans, musikken derfra og kulturen under huden. Det er langt fra Norge til New Orleans på mange måter, men jeg føler at du er hjemme der, på en måte.
- Ja, i hodet mitt, i alle fall. Det er en kultur som jeg har vært fascinert av siden midten av 80-tallet. I 2015 dro jeg bort dit for å produsere Joe Rusi sin første plate, og jeg fikk ganske kjapt innpass blant flere A-lagsspillere i den byen. Vi ble gode venner, og det utviklet seg til vennskap. Flere av dem jeg ble kjent med kom på ferie til Norge. Etter hvert har det blitt to soloalbum og to plater med Joe Rusi som jeg har laget der borte, samt at jeg har brukt musikere fra området over nettet til det jeg produserte for Daniel Eriksens Barefoot Among Scarecrows.
Da brukte jeg trommeslageren Terence Higgins og jobbet med han over nett. John Mooney bidro også, han spilte inn sitt bidrag i studioet til en venn av meg. Jeg har fått et nettverk av folk jeg kan spørre om å bidra musikalsk, og det er lett å få ja. På internett er det like langt til New Orleans som til Oslo! Når du bor i Flekkefjord, så blir det et stykke å dra uansett. Jeg trekkes nok mot det som appellerer mest til meg.
Det som er fascinerende i New Orleans, er hvordan musikerne fra forskjellige stilretninger spiller sammen og samarbeider. Og ikke minst hvor mange svært dyktige og allsidige musikere det finnes der. Jeg har samarbeidet med en bassist, som har spilt på platene mine, Rene Coman. Han har spilt profesjonelt siden han var 13 år. Han startet i farens storband, han har spilt trad jazz, punk, har spilt i 12 år med Alex Chilton, lederen av Big Star. Han( alex) flyttet for øvrig til New Orleans for å slutte å drikke og slutte med musikk. Det var kanskje ikke det klokeste valget, ler Arne. - Han spiller all slags musikk, og tar all musikk like seriøst. Det har blitt en øyeåpner for meg også, jeg er ikke like rask til å hevde at ”det liker jeg ikke”. Det har jeg sluttet med. Musikk er å kommunisere med mennesker, og man må ha respekt for forskjellige uttrykksformer. Reidar Larsen og jeg var i New Orleans i 1991 for første gang. Vi gikk rundt på den store Jazz and Heritage-festivalen, og datt innom tradjazz-teltet. Når du har vokst opp med norsk tradjazz, og synes det er litt sidrompa og teit, hvite menn med morsomme hatter, liksom, og kommer dit og får det i den rette settingen, med virtuose musikere som virkelig kan tradisjonen, så er det noe helt annet. Da ser man det i den rette konteksten. Folk har respekt for tradisjonen, men det oppstår også en miks av stilarter. Det var i den tradisjonen at jazzen oppsto, og rock´n´roll også. Det er veldig interessant. Det området er arnestedet for all slags musikk vi liker. I det landskapet fikk vi rock´n´roll og funk. Man bruker det man har, slår på kubjeller og flasker, da det er rytmen som er viktig. De henter rytmene fra Afrika. Du har en rytme som heter bamboula, som er en direkte etterlevning av afrikanske grunn-rytmer, forteller Arne og demonstrerer forskjellig rytmer
Franskmennene (katolikker), som eide Louisiana den gangen, tillot at de afrikanske slavene fikk dyrke sin religion og kunne møtes på Congo Square hver søndag. Franskmennenes syn på religion var helt annerledes enn engelskmennenes (Protestanter) syn på det, så da Napoleon trengte penger og solgte Louisiana til Amerikanerne i 1803 skjedde det noe, blant annet med hvordan myndighetene så på svarte mennesker. I området var det mange folk fra Karibia, frigitte slaver, som hadde slått seg opp til rike borgere som hadde egne slaver. De var frie menn og ble regnet med av sosieteten i New Orleans, men dette rommet ble trangere og trangere da det hvite Amerika trengte seg på. Så det har vært med på å skape musikkuttrykkene.
Jeg har lest den boka til Chris Thomas King, The Blues. Den anbefales. Jeg tror det er mange i bluesnorge som kommer til å protestere høylytt på det han skriver. Han argumenterer for at bluesen stammer fra New Orleans. Det å kunne skape noe, krever at folk jobber sammen. Hvor skjer det, jo der folk er, nemlig i byene. Mississippi-deltaet ble ikke ryddet for å dyrke bomull og annet før rundt midten på 1800-tallet. Før det var området skog, og man kunne støte på både bjørner og svarte pantere.
Det ble gitt ut voksruller med sanger med blues i tittelen, som Buddy Boldens Blues på slutten av 1800-tallet, det er lenge før det som regnes som den første bluesinnspillingen. Dette er en veldig interessant historie, altså, uten at jeg skal legge meg ut med blueshistorikere. Det er noe med tidslinjer og sammensmeltingen som fascinerer meg.
Det var også indianerstammer i området, som ofte hjalp rømte slaver. Det utviklet seg et bånd der, mellom afroamerikanere og indianere. Tradisjonen med Mardi Gras Indians var afroamerikanernes måte å takke for hjelpen de fikk fra indianerne da de rømte fra sine eiere.
Da de svarte ikke fikk være med i karnevalsparadene i New Orleans, lagde Mardi Gras Indians sine egne prosesjoner. De kledde seg opp som outrerte versjoner av de innfødte indianernes klær, med fjær og stas. Tradisjonen var, og er enda, preget av mystikk, for eksempel annonseres det ikke når og hvor indianernes parader er.
Arne har faktisk samarbeidet med en ekte ”big chief”, høvding for en av stammene der borte, på sitt nye album.
- Og han er ekte. Han er høvding for stammen Golden Commanches, forteller Arne, og sikter til Juan Pardo, som synger på åpningssporet på plata, Tootie Ma.
Da Reidar og jeg var i New Orleans i 91, skulle vi på konsert med Neville Brothers på Tipitina’s. Åpningsbandet der var et band som var satt sammen for å holde sønner og nevøer av bandet unna gata. De kalte det The Def Generation. Det var hip hop med brassband, det var altså så tøft! Yngste sønnen til Cyril Neville var med der, han var liten. Han var maskoten i bandet, og satt med et bittelite trommesett helt foran bandet på scenen. Nå spiller Cyril med sønnen og bandet hans, Omari Neville & The Fuel.
Du har på en måte blitt akseptert av musikkmiljøet i New Orleans, Arne.
- Jeg føler at jeg ikke er en turist der. Jeg føler meg akseptert, og at det er et snev av profesjonalitet i det jeg jobber med. De gutta der hadde jo ikke behøvd å jobbe med Arne fra Norge, men det gjør de. Det tar jeg som en slags aksept.
Jeg gjorde en session med trommeslageren John Vidakovich til plata til Joe Rusi i 2015. Da jeg var der borte for å lage min plate i fjor, traff jeg han på en klubb, og han kjente meg igjen. det ble et hjertelig gjensyn. Mannen er jo 74 år, og at han skulle huske meg, kan man ikke ta for gitt. Men det gjorde han, det var superhyggelig.
Jeg bruker jo også det norske kompet mitt. Tootie Ma er den mest Mardi Gras-aktige låten på plata, det er den Juan Pardo er med på. Her har jeg med mitt norske komp og blåserekka til New Orleans Nightcrawlers, som vant en Grammy i år. Vi gjør også en Clifton Chenier-låt, I Yi Yi, og jeg er veldig fornøyd med det kompet, altså.
Dette albumet er også et familieprosjekt. En stolt pappa Arne forteller at datteren Thale Log Skage korer på albumet. Hun er utdannet innen musikkproduksjon og låtskriving, hun bor i Oslo og jobber i bransjen. Hun liker godt produksjon og er interessert i teknikk, hun jobber også som lydtekniker. Under innspillingen av min første plate var hun med til USA, og hun var tekniker på korpåleggene vi gjorde der. Denne gangen er koringen lagt på hjemme i Flekkefjord.
- Jeg har også med faren min, Arne Skage Sr., på trompet på en låt, forteller Arne Jr., så på denne plata har vi med 3 generasjoner Skage, det er veldig moro. Han spilte mye i Bergen på 60-tallet. Han måtte velge mellom musikk og ordentlig arbeid, så da fikk han seg ordentlig arbeid. Hele min oppvekst husker jeg at kornetten hans lå i en kiste hjemme. Da vi ungene flyttet ut, tok han opp musikken igjen, og begynte å arrangere musikk for lokale korps og revy i Flekkefjord. Han gjorde blant annet en plate med Paul Weeden, amerikansk jazzmusiker som bodde i Flekkefjord i mange år. Det er koselig å ha med faren sin på trompet!
Trommeslageren jeg har brukt mest i New Orleans, er Terence Higgins, som spilte på hele den første plata mi, og på en del av den andre plata. Han har bla. spilt i Dirty Dozen Brass Band og gikk ”trommeskolen” med brassband som spilte på gata. Han har en helt egen sving på det. Jeg kjente godt til trommeslageren Doug Belote fra Lafayette, som spiller på de fleste låtene på den nye plata og som jeg også brukte på Joe Rusi sine plater. Det er mange som vil bruke han, han har spilt med folk som Derek Trucks og Robben Ford. Med Terence er det liksom et ekstra lag saus, han spiller så sløyt og greasy at det er helt koko.
Coverbildet på Rootwork er veldig stemningsfullt og vakkert, og knytter produktet umiskjennelig til sørstatene i USA.
- Jeg kom over det bildet på Facebook, en fotograf som heter Ben Pierce fra Lafayette hadde lagt det ut. Han tar mange fine stemningsbilder. Tittelen på albumet har jeg lekt med lenge, men det passet liksom ikke helt før jeg kom over dette bildet.
Arne skriver låter selv, men har også samarbeidet med forskjellige låtskrivere på dette albumet.
- Tim Scott McConnell (Ledfoot) har skrevet en låt sammen med meg. Jeg hadde en frase i hodet som Joe Bonamassa bruker, bla. om sine (dyre) bluescruise, Keeping the Blues Alive. Jeg synes jo det er en smule ironisk at folk betaler 60 000 kroner for å sitte på en luksusbåt med all inclusive og høre på en fyr sitte og spille ”autentisk” blues på en resonatorgitar. Det er noe som skurrer for meg der. Jeg tenkte at kan vi ikke skrive en låt om hverdagen, når du skal på jobb, det regner ute og du må tidlig opp. Norge i februar, liksom. Tim skrev en tekst til meg som gikk på dette. Sånn ble Keeping the blues alive til.
Det er noe med folk som har talent for ord, som Tim har. Tom Roger Aadland har det samme og Leslie Smith, som har skrevet resten, hun er en eksepsjonell låtskriver.
Hun skrev Thalulah og Viola Lee. Da hadde jeg noen ideer og fraser som hun bygget videre på. Du har disse Chocktow-indianer-ordene (navn) som Tchoupitoula, det synes jeg er gode ord å si. Navnet Thalulah er jo også litt sånn, så da tenkte jeg å lage en historie om Thalulah fra Ponchatoula som forsvinner til på Tchoupitoula (gatenavn) . Jeg sier, litt på spøk, at dette er lillesøstra til Linda Lou i Little Feats låt Down On the Farm.
Viola Lee er en låt som jeg har hatt med meg lenge, men hadde ikke funnet helt historien rundt den. Men det er gøy å lage låter som ikke nødvendigvis må være sanne, det er jo lov å dikte litt. Det er historiefortelling.
Du har en veldig lang karriere å se tilbake på, du har spilt med veldig mange, som Reidar Larsen, Rita og Frank Eriksen og bidratt på en mengde album med forskjellige artister. Har du hatt i bakhodet at en dag skal jeg lage en plate selv?
- Det har nok vokst på meg, spesielt etter at jeg begynte å produsere andre. Mye av det handler om usikkerhet på egne vegne. Jeg har aldri vært en sanger, bortsett fra litt i de aller første årene jeg holdt på. Jeg har alltid koret, men aldri stått foran på scenen og vært vokalist. Og det er et ganske langt steg frem å ta. Når man spiller i band med kapasiteter som Rita Eriksen og Reidar Larsen, så er det å tørre å åpne kjeften et stort steg. så da kniper man igjen, og lar de synge. Etter hvert som jeg har produsert plater for andre, så har jeg tenkt at her legger jeg sjela mi i det å produsere plater for andre, hvorfor bruker jeg ikke den energien på meg sjøl?
Men så var det det med å synge. Jeg stakk liksom tåa litt uti vannet med den første singelen jeg ga ut, Gris-Gris. Jeg fikk ok respons på det, så har jeg tatt det derfra. Jeg hører at jeg blir en bedre vokalist etter hvert, og at jeg synger bedre på denne enn den forrige plata. Har fått litt erfaring og mengdetrening. Det er jo det vakre med musikk, man blir aldri utlært. Det gjelder også som gitarist.
Jeg hadde noen sesjoner i studio med bandet her hjemme, det ble et par låter ut av det. I Statene spilte vi inn fire låter til, tre ble brukt. Resten ble gjort delvis her og der borte.
Arne forteller litt om hvordan han jobber når han lager musikk:
Jeg lager en demo på iPhonen først, så bruker jeg den som en slags arbeidstegning. På dette fundamentet får jeg trommeslageren til å spille på, og det igjen bygger jeg innspillingen på. Jeg er ikke trommeslager selv, men med loops og sånt kan jeg få kommunisert hva jeg er ute etter. Så bygger jeg på det, og det er en lang prosess. Utfordringen er at det er veldig lett å legge på ting, og ikke stoppe. Jeg er ganske utålmodig i studiosammenheng, så jeg tillater ikke meg selv å ta opp tusen tagninger av en gitarsolo. Det blir helst en eller to. Da blir det gjerne noen små feil her og der, men jeg lar det gå. Det er så fort gjort å plukke det i stykker. Det er nok av sånn musikk i dag. Et menneske puster, øker og senker, så det er en egen flow på tracket som du mer kjenner enn hører. Det er jo det du er ute etter, den der lille magiske dimensjonen. Så er det det å kunne opphøye seg selv til produsent, å forsøke å være objektiv ovenfor det du holder på med sjøl. Det er en utfordring. Det er viktig å konsentrere på at det er låta som gjelder, om låta ikke holder, så hjelper det ikke med tusen gitarer. Man må ha rett hatt på, nå er jeg gitarist, nå er jeg produsent. Det jeg sliter mest med, er når jeg skal produsere meg selv som vokalist. Jeg har sagt det på begge platene, at jeg må få noen andre til å produsere, men så blir det aldri tid. Jeg har studio på loftet hjemme, så da er enkelt å stikke opp og fikse ting.
Jeg bor ikke i Oslogryta eller på Notodden, men i Flekkefjord, og omtrent de eneste to som er interessert i blues der, er meg og Joe Rusi. Da må man stå på egne bein og få hjelp der man trenger det. Heldigvis har jeg bodd så mange år i Stavanger at jeg har et nettverk der.
Jeg og Stein Inge Brækhus (på trommer i bandet til Arne) har spilt sammen siden han var 15 år gammel (jeg var 18). Det er kjekt å ha folk som kjenner deg godt, så slipper man å forklare så mye. At folk har de samme referanserammene, kjenner det samme materialet. Det gjorde at alt gikk så greit i New Orleans. De forsto med en gang hva jeg mente. Ikke til forkleinelse for noen jeg har spilt eller spiller med, men med musikere her hjemme må jeg ofte forklare mer hva jeg er ute etter. Det er en X-faktor de i New Orleans har, man må nesten ha falt i gryta som liten for å kunne ha det inne.
Så hvis man da har valget mellom en norsk trommeslager og Terence Higgins, så er det gjerne kjappere å sende det til Higgins, som har eget studio og liker å jobbe med det, enn å dra til Oslo eller et annet sted, booke studio, avtale tid – alle er jo så travle, Så det er lettvint å samarbeide via internett. Jeg har vært så heldig å ha blitt kjent med disse menneskene, så jeg vil gjerne pleide de vennskapene. Det er så gode folk, både menneskelig og profesjonelt. Det er et privilegium å kjenne dem. Det setter jeg veldig pris på.
Jeg har nok en evne til å roe folk ned i studio, og det var god stemning der, god mat også. Det er produsentens rolle å sørge for å skape den gode stemningen som gjør at folk trives. På andre dagen tok keyboardisten med seg boudin-pølse til oss i studio, en lokal spesialitet som lages privat ute i swampen og selges på de lokale bensinstasjonene. Og igjen, dette hadde de ikke trengt å gjøre, de skulle jo bare gjøre en studiojobb.
Arne Skage kommer til Nidaros Bluesfestival sammen med Big Chief Juan Pardo i slutten av juni, og han spiller også med sitt band The Procrastinators på Dalane Bluesfestival i midten av juni.
Er det å ha en spillejobb i New Orleans noe du har drømt om?
- Å ja. Å kunne spille på jazzfesten og på Tipitina’s er definitivt på min bucket-liste, det har jeg lyst til. Men det nåløyet er trangt, da.
- Jeg håper folk vil like musikken min, og at bluesfolket aksepterer det de hører. Og booker meg, ikke minst, avslutter Arne Skage, som gjerne vil presentere sin musikk for publikum.
www.bluestownmusic.nl "... a very convincing Norwegian funky swamp album!"
It's a good thing I know Arne Skage is from Norway. Otherwise, I would have sworn that with the 'Rootwork' album, we were dealing with a release from the swamps of New Orleans and Louisiana.
An album with wonderfully sultry, groovy funky music, leaving plenty of room for blues, funk, soul, and zydeco.
Arne Skage was part of pianist Reidar Larsen's band and made his solo debut in 2021 with the album 'Procrastination Blues.'
On his new album, Arne (vocals, (slide) guitar, and bass) is joined by Big Chief Juan Pardo (vocals, percussion), Sven Eivind Stakkeland (Hammond B3), Dr. Bekken (piano), Øyvind Grong (bass), Stein Inge Braekhus (drums), Doug Cooper (trumpet), Craig Klein (trombone), Jason Mingledorff (saxophone), John “Papa” Gros (Hammond B3), René Coman (bass), Doug Belote (drums), Terence Higgins (hand percussion, including Dirty Dozen Brass Band), Stene Osmundsen (drums), Arne Skage Sr. (trumpet), Christian Sunde (saxophone), and Jonne Frishberg (fiddle, accordion, among others Michael Doucet).
The album starts off wonderfully groovy with the traditional "Tootie Ma." A loosely swinging New Orleans number with poignant slide guitar playing and soulful Hammond B3 playing by Sven Eivind Stakkeland. Then comes the lazily swinging "Thalulah" with once again a funky New Orleans sound, this time with piercing slide guitar work.
"Keeping The Blues Alive" is then a sultry, gritty boogie with an important message. The semi-acoustic "Nothing’s Made To Last" has a sultry swamp sound with a compelling, driving rhythm. The sound of the swamp is also present in the lazily pumping "See You Down The Road."
The instrumental "Comeback On The Wayback" is a languid New Orleans funk number with the poignant slide guitar taking the spotlight. "I Yi Yi" is a cover of the Clifton Chenier song. Funky zydeco with Arne's burning slide, Jonne Frishberg's grooving accordion and fiddle, and soulful Hammond B3 playing.
Even the closing track, "Word To The Wise," is a cover, this time of Leslie B. Smith. A sultry, swaying song with slight Tom Waits undertones.
'Rootwork' by Arne Skage is a very convincing Norwegian funky swamp album!
Peter Marinus
Arne Skage på Bluesasylet NRK P2
Trykk på bildet for link
MÅNEDENS ALBUM-ANBEFALINGER Øyvind Rønning (Dagbladet)
ARNE SKAGE: «Rootwork»
Etter 30 år som sidemann og deltakelse på over 70 plater, solodebuterte Arne Skage for tre år siden med «Procrastination Blues» under artistnavnet Skage. Fornavnet er tilbake når han nå har sluppet «Rootwork», som i likhet med debuten har en umiskjennelig lukt og smak av jambalaya og gumbo – om ikke like sterkt krydret som sist.
Da veit mange at vi skal til New Orleans, en by han har hyllet musikalsk mange ganger som medlem av bluesmann Reidar Larsens band.
Du hører det fra start, i «Tootie Ma», en tradisjonell låt arrangert av Skage – med blant andre Big Chief Joan Pardo fra The Golden Comanche Mardi Gras Indians som gjestevokalist og blåsere fra The New Orleans Nightcrawlers, Grammy-vinnere av året. Flere av låtene har gjestemusikere fra Nawlins. «Keeping The Blues Alive» har tekst av norsk-amerikaneren Tim Scott McConnell, nå bedre kjent som Ledfoot, og heftig slide-spill fra Skage, mens Tom Roger Aadland har bidratt med tekst på Neville Brothers-inspirerte «See You Down The Road» med pappa Arne Skage Sr. på trompet. Tre av låtene er skrevet med byens egen Leslie Blackshear Smith og bidrar til å sikre autentisiteten sammen med mange lokale musikere som John Papa Gros på tangenter og klavinett. Tale Log Skage korer på to låter, så her er familien sterkt representert. Best: «Tootie Ma», «Viola Lee» (Skage/Smith), zydeco-kongen Clifton Cheniers «I Yi Yi» (som minner meg litt om Dr. Johns «Iko Iko») og akustiske og nedstrippete «Word To The Wise» (Smith).
Bluesnews.no " Hot Louisiana sauce "
ARNE SKAGE
Rootwork featuring Big Chief Juan Pardo *
Slide Productions
Arne Skage har absorbert så mye av musikkulturen i New Orleans og spilt så mye der at han har blitt en del av den. På coveret til Rootwork opplyser han at et av nummerne, Clifton Cheniers «I Yi Yi», var på en lokalt utgitt LP han fikk av Sonny Landreth i 1991. Slidemester Landreth var i sin ungdom gitaristen til Chenier. Jeg ville ikke nevnt dette om det ikke var fordi jeg var sikker på at Landreth spiller på plata. Men det er Skage. Så djevelsk bra er han på slidegitar.
Albumet er spilt inn dels i New Orleans, dels i Norge. Det norske bandet kan sine saker med Svein Eivind Stakkeland på Hammond B3 og koring, pluss New Orleans-professor Dr Bekken på piano og den korende rytmeseksjonen med Øyvind Grong, bass og Stein Inge Brækhus, trommer. Sammen med utøvere av New Orleans-funk og en cajun-fiiddler blir det Hot Louisiana sauce.
Karnevalsangen «Tootie Ma» med tekst på kreolsk patois og arrangert av Skage, åpner ballet med fullt trøkk fra forsangeren og perkusjonisten Big Chief Juan Pardo fra Mardi Gras-indianerne The Golden Comanches. Gjallende forsterkninger blir levert av tre blåsere fra Grammy-vinnende The New Orleans Night Crawlers. Innertier.
Låtskriveren, sangeren og instrumentalisten Leslie Smith er datteren til den berømte New Orleans-fotografen Michael P. Smith som dokumenterte New Orleans Jazz & Heritage Festival helt fra starten i 1970. Leslie vokste nær sagt opp med festivalen. Hun er unik og albumet har tre låter signert henne. «Thalulah» er en melankolsk vignett av en sangfortelling som kunne vært skrevet av Lowell George. En anelse Little Feat-groove her med John «Papa» Gross (spilt med Anders Osborne etc.) på Hammond B-3, René Coman på bass (Iguanas, Alex Chilton etc.) og Doug Beloté, trommer (Robben Ford, Tedeschi/Trucks etc.)
Den drivende shufflebluesen “Keeping the Blues Alive”, skrevet sammen med Tim Scott McConnell alias Ledfoot har samme komp som «Thalulah» og høres ut som en klar live-favoritt. Begeistret koring fra Inge Svege (Radiofantomene) og Pål Angelskår (Minor Majority). «Nothing’s Made to Last» og «See You Down the Road» er skrevet sammen med Tom Roger Aadland. Førstnevnte med inspirasjon fra NOLA uptowns nattlige lydlandskap og inspirasjon fra Chris Whitleys debutalbum. Sistnevnte av Neville Brothers’ Brother’s Keeper. I denne sammenhengen kommer blåserne fra Flekkefjord-bandet Mr. Jones og teller Arne Skage senior på trompet.
På second line-funk-instrumentalen “Comeback on the way back” er det sene nattetimer på Maple Leaf med innlagte klipp av snøvlende dialoger om ekstrarunde til Nolas bruneste dive bar. Festen fortsetter med Skage/Smith-sangen «Viola Lee» som muligens har skjulte forbindelser til det Grateful Dead-approprierte jugbandnummeret «Viola Lee Blues». Iallfall er det ytterst dansbar 60-talls New Orleans-groove á la Earl King og Lee Dorsey i glidende overgang til den omtalte Chenier-klassikeren der Jonno Frishberg fra gruppa Mamou og Michael Doucets Cajun Brew får stemningen i taket på både fele og trekkspill.
Men når festen er over avsluttes albumet med Leslie Smiths egen livskloke «Word to the Wise» fra hennes album How Life Works. Lavmælt og nennsomt framført av Skage på sang og gitar og rytmeseksjonen med Øyvnd Grong og Stein Inge Brækhus.
Og utsøkt coverdesign ved Rune Mortensen.
BN134 - APRIL 2024
29.04.2024 ØYVIND PHARO
https://bluesnews.no/musikkanmeldelser/bn134-april-2024/hot-louisiana-sauce
* Juan Pardo er featured på 1 låt
** Leslie Smith har skrevet 2 av sangene med meg
*** Pål Angelskår deltar ikke på platen, Ingen Har spillt mye med han
**** “How Love Works”
Rogaland - New Orleans Tor de Jazz 24.04.24
Jo da, jeg har både hørt om og hørt Arne Skage i flere sammenhenger opp gjennom åra. Dette er likevel første gang han viser seg frem i full bredde og det frister til mer blues, funk og mere til fra Rogaland - og New Orleans.
Gitaristen, vokalisten og låtskriveren Arne Skage (59) har vært sentral i musikklivet i Rogaland og dalstrøka rundt helt siden begynnelsen av 80-tallet. Sammen med Frank og Rita Eriksen i Eriksen, Reidar Larsen og flere andre har Skage stått på en rekke scener over hele landet og han har også samarbeida med artister som Thomas Dybdahl, Jørn Hoel og Roy Rogers. Grunnen til at han vært en ettertrakta sidemann tar det ikke mange takter å avsløre; Skage er nemlig en langt framskreden slidegitarist, gitarist, bassist, vokalist og en hel del annet. I 2021 debuterte han under eget navn med "Procrastination Blues" og nå foreligger oppfølgeren "Rootwork" - stort sett unnfanga i New Orleans.
NOLA
Ballet åpner med tradlåta "Tootie Ma" der både pianør Dr Bekken og en rekke mer eller mindre kjente NO-musikere og norske sjelsfrender forteller oss med all ønskelig tydelighet at her spiller New Orleans-musikken og kulturen ei stor rolle. Big Chief Juan Pardo og blåserekke fra New Orleans Nightcrawlers, sjøl om det er ukjente navn for meg, er kvalitetsgarantister så det holder.
De ni låtene, som i tillegg til de egenskrevne er henta fra den store og særdeles groovete NO-skatten, viser hele tida hvilken genuin musikant Arne Skage er. Dette er ekte og jeg tror på han fra start til mål.
Ikke til New Orleans?
De fleste av oss kommer nok aldri til New Orleans. Det gjorde heldigvis Arne Skage for oss og han formidler den unike NO-sounden og grooven på et ypperlig vis sammen med strålende musikalske venner fra begge sider av dammen.
Sound Guardian ( Croatia) review 5/5 points
( Google translate from Croatian)
Just four days ago, through Slide Production, the album "Rootwork" by a musician who simply goes by the name Skage was officially released.
He's a musician, a guitarist hailing from Norway named Arne Skage. "Rootwork" is his second album, and in his home country, he's known as the guitarist for Reidar Larsen's band "Mr. Blues." He's also recognized for his contributions to recordings by other musicians like Eriksen, Thomas Dybdahl, and Svein Tang Wa. I know, to many in this part of Europe, these names might not mean much, but what's important now is that the opportunity has arisen to introduce you to his new studio solo album.
On this album, you'll find musical content that surely won't disappoint. It's an excellent roots Americana album where various musical influences and styles collide, expertly fused together to produce excellent results.
This feels like a truly significant step forward towards what everyone loves to call roots rock 'n' blues. His musical narrative is undeniably original, highly listenable, charming, and danceable! It exudes the sounds of swamps, the sounds from which the mud of the delta drips. In just 36 minutes, we're served a substantial portion of first-class blues.
There's really no doubt about it, Skage and his accompanying musicians have recorded a brilliant album that has everything – rhythm, melody, and atmosphere. Indian Mardi Gras, Cajun music, street beats, second line, R&B, and Uptown funk collide and interchange within the musical content of the album. However, the definite essence of this entire musical story lies in the diverse New Orleans musical style. It's so audible and evident that even beginners won't find it difficult to discern, and those who are a bit deeper into all of this simply know there are many pitfalls. But Skage and his team expertly navigate through it all and deliver to us truly interesting and first-class musical content. It's up to you to decide and simply embark on yet another great musical adventure.
Recommendation
This second album has truly unleashed all that Arne Skage holds within himself, and thus, at first glance, I got the impression as if I already know this musician and his work well, it's actually a story that will hopefully gain its full momentum. And yes, that's exactly what happened here on Arne Skage's album "Rootwork," who simply goes by the name Skage. I absolutely recommend this album to EVERYONE, both to connoisseurs and to those who have just discovered this musical style. This is the REAL album for everyone!
For more information, visit: www.skage.com
https://www.facebook.com/arne.skage
Contact: arne@skage.com
Slide Productions slideproductions1964@gmail.com
Tracklist:
Tootie Ma (traditional)
Thalulah (Skage/Smith)
Keeping the Blues Alive (Skage/Scott McConnell)
Nothing’s Made to Last (Skage/Aadland)
See You Down the Road (Skage/Aadland)
Comeback on the Wayback (Skage)
Viola Lee (Skage/Smith)
I Yi Yi (Chenier)
Word to the Wise (Smith)
(Slide Production)
Yours bluesy, Mladen Loncar-Mike
I musikken snakkes det ofte om «det ekte»..... ( Anmeldelse Avisen Agder)
Anmeldelse
I musikken snakkes det ofte om «det ekte». Det kan fort gli over i pretensiøst nerderi som kun interesserer de som selv trakterer minst 17 instrumenter, men likevel drister jeg meg til å kalle albumet Rootwork «ekte».
Arne er en godt voksen mann (nei, jeg sa ikke gammel!), og han har figurert på utallige innspillinger, likevel er dette bare andre gangen han setter sitt eget navn og bilde på et albumcover. Det tok tid før han ble soloartist, og med debuten Procrastination Blues var det verdt ventetiden. Oppfølgeren er like bra.
I intervjuet med Agder tonet Skage ned litt viktigheten av gitaren, fordi han heller ville løfte frem helheten. Det forstår jeg godt, her er det en strålende produksjon, behagelig lyd som føles «ekte», men passer et moderne hifianlegg, overraskende kul og upolert vokal, tekstene er bra og jeg liker at dette er blues med refrenger. Det er ikke flaut å fenge. Men gitaren! Det låter kanonbra, og Skages fordel er at han spiller gitar like bra vannrett som loddrett – derav produksjonsnavnet hans «Slide». Som soloartist er han ikke først og fremst gitarist, men det at han i alle år først og fremst har vært gitarist – gir ham noen ekstra strenger å spille på.
Albumet starter knallsterkt med en fin versjon av tradlåten Tootie Ma. Så beveger vi oss fort inn i Skage-verdenen, Thalula er skrevet av, fremført og produsert av Skage selv. Han står også bak miksingen på hele albumet. Her ligger det enormt mye arbeid alene foran PC-en (sikkert en MAC ...).
Deretter er det en salig blanding av upbeat og catchy og mer nedpå. Det er verdt å sjekke disse låtene ut. Klart vil de appellere mer til dem som er bevandret i sjangeren, enn om du stort sett lander på Staysman og Scooter (ikke til forkleinelse), men jeg tror musikken kan passe der den er litt uventet. På en fest, i bilen eller når du powerwalker deg gjennom livets opp- og nedturer med et støykansellerende headset.
Jeg trenger ikke vurdere albumet ut fra en lokal kontekst. Det er for bra til å få nabopoeng. Musiker står stødig, med internasjonalt nivå og til TERNINGKAST 5.
Arne Skage er klar med sitt andre soloalbum
Etter en lang karriere i musikken, slapp Arne Skage debutalbumet Procrastination Blues i 2021. Nå er han klar for oppfølgeren «Rootworks».
På vinter- og vårparten i 2023 ble brorparten av albumet spilt inn. Noe i hjemmestudioet i Løvikgata i Flekkefjord. Noe i Stavanger, og som sist, en betydelig del i New Orleans. Albumet har releasedato 19. april 2024, og vil foruten digital distribusjon trykkes på 180 gram marmorert vinyl hos T-time vinyl plant, og CD.
Arne forteller litt om albumet:
– Det er i utgangspunktet to hovedkomp, ett med livebandet mitt i Norge og en session i New Orleans, hvor jeg brukte omtrent de samme musikerne som forrige gang, bortsett fra at trommisen var opptatt, så jeg fikk med Doug Belote denne gangen, forteller Skage til Agder.
Ellers vil mange kjenne igjen bidragsyterne på albumet. Blant andre finner man Christian Sunde, Inge Svege og Stene Osmundsen fra tiden i Flekkefjord-bandet Mr. Jones. Med seg har han også sin datter Thale Log Skage på kor, pappa Arne Skage Sr. og kvindølen Sven Eivind Stakkeland. Samt en rekke andre dyktige og anerkjente musikere.
Disse er med
Arne Skage - Slide, gitar, vokal & tamburin
Big Chief Juan Pardo - Vokal & perkusjon
Sven Eivind Stakkeland - Hammond B3 & bakgrunnsvokal (Kr.sand Soul Stew)
Dr. Bekken - Piano
Øyvind Grong - Bass & bakgrunnsvokal (Solo, Athana, Stavanger Symfoniorkester)
Stein Inge Brækhus - Trommer & bakgrunnsvokal (The Last Hurrah, Stain Monsters)
Doyle “Trumpet Red” Cooper - Trompet
Craig Klein - Trombone
Jason Mingledorff - Saksofon
John “Papa” Gros - Hammond B3
Renè Coman - Bass
Doug Belote - Trommer
Thale Log Skage - Bakgrunnsvokal
Inge Svege - Bakgrunnsvokal & tamburin
Terence Higgins - Håndpercusjon
Stene Osmundsen - Trommesett
Erica Falls - Bakgrunnsvokal
Arne Skage Sr. - Trompeter
Christian Sunde - Saksofon
Jonno Frishberg - Fele & trekkspill
Terence Higgins - trommer
Skage skriver hovedvekten av musikken selv, men i samarbeid med Tom Roger Aadland, Tim Scott McConnell og Leslie Smith. Han har gjerne en idé, som han ber tekstforfatterne bygge på.
Et par av låtene er igjen fra første album, men da var det elementer han ikke var helt tilfreds med. Disse er nå finpolert, og med på albumet.
– Jeg fikk Tom Roger Aadland til å fullføre teksten på den ene låten. Det ble veldig bra. I tillegg er det supplert med litt krydder, og små bits and pieces.
Agder spør Skage hvilken låt han vil trekke frem, dersom noen nye skal prøve seg på Skages musikk.
– Thalulah, skrevet av meg og Leslie Smith. Den første singelen, og den er et format som alle kan spise.
Låten er spilt inn i New Orleans med venner og musikere fra den amerikanske musikkbyen.
Rootworks av Arne Skage Foto: Ben Pierce (foto), Rune Mortensen (layout)
Blues med refrenger
Blues har for mange en mal. En struktur, og det er gjerne såkalt tolvtakter blues som er det man forventer først å høre når man omtaler seg nettopp som en bluesartist, men for Skage er ikke malen særlig interessant.
– Jeg lager låter jeg selv liker. Låter jeg selv vil høre på radioen. Det er blues med refrenger. Jeg liker gjennomførte låter. Skal jeg ha noe ankepunkt mot bluesmiljøet, så er det at man lener seg vel mye på tradisjoner og låter alle spiller.
Førstealbumet til Skage ble tatt godt imot. Nå håper han på samme opplevelse denne gangen også:
– Jeg skal gjøre noen konserter til helgen i Stavanger og Oslo, så skal jeg gjøre festivaler i sommer, så får vi se om det blir noe bevegelse som følge av albumet. Selv om det ikke er typisk blues som enkelte vil kalle det, så er det bluesrelatert musikk, så jeg tror det kan bli litt konserter og opptredener fremover i miljøet, sier bluestungvekteren fra Flekkefjord.
nge som vil frem
For Arne er musikken en så stor del av livet at soloprosjektet naturlig presset seg frem for noen år siden, selv om han i alle år hadde jobbet for å gjøre andre gode. Samtidig erkjenner han at det er svært mange som vil frem med sin egen musikk, og at verdensherredømme, førsteplass på Billboard og andre musikk-klisjeer ikke er noe å strebe etter, men heller lage musikk han kan stå inne for – og det finnes et publikum som virkelig liker det han gjør. Stort eller lite.
– Jeg holder jo på i en relativt liten sjanger i forhold til det som er populært. Jeg er ingen blåøyd naivist, jeg tenker å lage best mulige låter og produksjon, så er det noen det treffer skikkelig.
Spilte inn togspor gjennom natten
På låten Nothing's Made to Last hører man togfløyter og lyden fra jernbanen fra et krysningspunkt på jernbanenettverket i New Orleans/USA. – Jeg tok med en stereomikrofon på iPaden og gjorde opptak gjennom hele natten. Det ble flott og stemningsgivende.
Gitarist, men ikke først og fremst
De fleste kjenner Arne Skage best som gitarist. Han har vært med på 70 ordinære albuminnspillinger, og så atskillig flere om man tar med alt av innspillinger. Men som soloartist er han ikke først og fremst gitarist.
– Gitaren er viktig å ha med, for all del, men jeg har ikke hovedfokus på den når jeg lager låtene. Jeg er først og fremst låtskriver og produsent – jeg ser på hva som tjener låten, kontra å lage en gitarplate. Det viktigste er at totaliteten er bra.
Albumet er produsert og mikset av Arne selv. Master er det Jonas Ekstrôm.
I tillegg er det lokale kunstnere involvert i selve albumcoveret. Rune Mortensen har laget cover-layout og Simen Løvgren har tatt portrettbildet av Arne.
– Takk til alle som har bidratt. Det er mange navn involvert når et album lages, sier artisten som nå er klar for sitt andre soloalbum.
Blant våre beste bluesmusikere
foto
Blant våre beste bluesmusikere
PLATE: Det er 7579 kilometer fra Flekkefjord til New Orleans, men avstanden virker kort.
Nashville er den ubestridte country-hovedstaden, men når det gjelder blues, vil flere ha et ord med i laget. Mange vil si Memphis og andre holder på Chicago, men for Arne Skage er det New Orleans som gjelder.
Han ble en aktiv del av Stavangers musikkliv i 1987 og har vært en viktig brikke i bandene til Frank og Rita Eriksen, Svein Tang Wa og ikke minst Reidar Larsen. I 1997 skrev han musikken til Jon Fosse-stykket «Natta syng sine songar», vist på Rogaland teater.
Etter hvert flyttet han tilbake til Flekkefjord, og for tre år siden kom solodebuten «Procrastination blues». Det var et vellykket grep, som han nå gjentar.
Ikke overraskende starter han med en tradlåt fra New Orleans kalt «Tootie Mae», med sitt faste band og Grammy-vinnende blåsere fra New Orleans. Fra samme by kommer også Big Chief Juan Pardo (The Golden Comanche Mardi Gras Indians) på vokal og perkusjon. Det lyder like friskt som man kan gjette seg til.
Det som videre løfter albumet, er at Skage også skriver flotte ting selv. På sterke «Thalulah» har han samarbeidet med New Orleans-artisten Leslie Blackshear Smith, mens musikerne John Gros, René Coman og Doug Belote kan vise til en imponerende cv.
Skage fyller 60 i høst, og alderen har gitt ham en slitt røffhet i stemmen som passer bluesen som hånd i hanske. Det han måtte mangle av skolert sangferdighet, tar han igjen på sjarmen. At han er en førsteklasses gitarist vet vi, men sanger som «Thalulah» viser hva han nå er god for som vokalist. Datteren Thale Log Skage korer sammen med Inge Svege.
«Keeping the blues alive» er skrevet sammen med Tim «Ledfoot» Scott McConnell, en herre med en innholds karriere som sist fikk vist seg fram i tv-serien «Exit». Et flott kutt.
Tom Roger Aadland har vært med på å skrive Chris Whitley-inspirerte «Nothing’s made to last», en dempet låt basert på gitar og trommer. Stene Osmundsen (The September When) tar seg av disse, mens Terence Higgins (Dirty Dozen Brass Band) bidrar med perkusjon. Skage og Osmundsen spilte i sin tid sammen i Flekkefjord-bandet Mr. Jones.
Mye av moroa er at sangene ofte er spilt inn i to byer, som «See you down the road» der opptakene fra New Orleans inkluderer lovpriste Erica Falls i koret. Hjemme i Flekkefjord har så Skage fått med seg gamle Mr. Jones-folk og faren Arne Skage senior på trompet. En herlig miks, og det er sterkt å ha tre generasjoner inkludert på platen.
Instrumentale «Comeback on the wayback» gir meg mindre, helst fordi jeg har lyst til å høre mer av Skages vokal. Dialogen i starten er likevel artig, tatt opp utenfor klubben Maple Leaf i New Orleans.
Earle King-inspirerte «Viola Lee» er skrevet sammen med Smith og innspilt i New Orleans-studioet. En fin låt det er lett å gynge med til, hjulpet av hammondorgelet til Gros.
«I yi yi» stammer fra zydeco-artisten Clifton Chenier, og Jonno Frishberg fra Lafayette sørger for en autentisk atmosfære med trekkspill og fele. Festen er i gang.
Til slutt får Smiths åtte år gamle «Word to the wise» et godt løft. Solodebuten til Arne Skage var solid, og oppfølgeren er ikke noe svakere. Heller sterkere, med tanke på vokalen.
Beste spor: «Thalulah», «Keeping the blues alive», «See you down the road».
Publisert: Stavanger Aftenblad 18. april 2024 20:30
Fortsetter solokarrieren med nytt album. Nå har han blåst liv i en gammel låt ( Avisen Agder 24.11.23
Artikkelen på Web (Avisen Agder)
Arne Skage har i en årrekke spilt med anerkjente artister, men for noen år siden valgte han å satse som soloartist. Nå er han i gang med den vanskelige andreplaten.
r
Men skal man dømme ut fra «Tootie ma» som er den første singelen fra det kommende albumet, som ble sluppet fredag, kan man tenke seg at den ofte krevende andreplaten, ikke blir så vanskelige likevel.
Tootie ma er snart 100 år gammel låt, men Skage blåser friskt liv i den, og vil nok engasjere de fleste som likte Skages debut for et par år siden. Den tradisjonelle låten har Skages preg over seg, og føles som en av hans egne.
Slik beskriver han utgivelsen selv:
– Tootie Ma er en tradisjonell låt som er spilt inn flere med New Orlean-artister fra Baby Dodds trio på 1930-tallet til nyere versjoner med blant andre Tom Waits. Mitt arrangement er mer i en uptempo mardi gras-stil, sier Skage og fortsetter:
– Med meg har jeg Big chief Juan Pardo fra The Golden Comanche Mardi Gras inidian tribe. Ellers har jeg blåsere fra The New Orleans Nightcrawlers samt det norske live-bandet mitt med bla andre kvindølen Sven Eivind Stakkeland på Hammond-orgel.
– Dette er en naturlig fortsettelse fra sist fullengder og ligger i samme landskapet lyd og uttrykksmessig.
Disse spiller sammen med skage på singelen
Sven Eivind Stakkeland Hammond B3 (Kristiansand soulstew)
Dr. Bekken Piano (DR. Bekken)
Øyvind Grong Bass (Athana Morten Abel SSO)
Stein Inge Brækhus Trommer (The last Hurrah)
Craig Klein Trombone (Bonarama, NO. Nightcrawlers)
Jason Mingledorf Sax (Papa Grows Funk, NO. Nightcrawlers)
Doyle «Trumpet Red» Cooper Trompet (The Doyle Cooper Jazz Band
Trives solo
– Det er gått et par år siden du slapp din første soloplate. Kan du si noe om hvordan du har trivdes som soloartist med ditt eget backingband disse årene?
– Jeg trives for så vidt godt med det, det er tilfredsstillende å være fri til å gjøre det enn vil, men også ensomt da alt arbeidet starter og slutter med en selv.
Skage har fått vist seg frem musikken sin for et stort publikum:
Jeg har gjort 25 konserter siden jeg gikk solo; fra Frankrike til New Orleans og store deler av landet, noe jeg må si meg fornøyd med i et marked hvor det er trangt om plassen, forklarer bluesmusikeren.
Skal ferdigstille album og spille live
– Nå jobber jeg med ferdigstilling av albumet som vil ha tittel «Rootwork» som kommer på vinyl, med fint cover av Rune Mortensen (fra Flekkefjord).
– Ellers er det booket noen live-jobber utover våren blant annet i Lillehammer i begynnelsen av april. Releaseparty på Oslo Bluesklubb 20. april, og så skal jeg spille på en av de største bluesfestivalene i landet; Nidaros Blues i juni.