Arne Skage er en veteran i norsk rootsmusikk, men har som oftest spilt ei rolle som backingmusikant. Nå tar han endelig et skritt lenger fram og det var definitivt på høy tid.
13.02.21 16:48
Tor Hammerø
Har du sett bak på coveret på noen av skivene du sikkert har med Jørn Hoel, Thomas Dybdahl, Reidar Larsen eller Eriksen, så vil du finne navnet Arne Skage. Han har besjela en rekke musikalske settinger siden slutten av 80-tallet stort sett med sitt arsenal av gitarer av ymse slag. Det er sjølsagt ei spesiell grunn til at telefonen har ringt jevnt og trutt opp gjennom åra: det er både kvalitet og ikke minst sjel og ekthet i det Arne Skage (56) har å bringe til torgs.
Det skulle altså ta si tid før Skage skulle ta det endelige steget nærmest rampelyset. Han har åpenbart venta til at han mente at han hadde noe på hjertet som det var verdt å servere allmuen. Det er det så avgjort nå og "Procrastination Blues" har blitt et visittkort han kan være svært bekjent av.
Med en flott og eksklusiv vinyl - 200 eks kan raskt føre til at dette blir et solid samleobjekt - gir Skage oss åtte låter som han i stor grad er ansvarlig for sjøl på skrivesida også. Han har absolutt ingen grunn til å legge skjul på at han har ei sterk dragning mot New Orleans og den musikalske gumboen som har kommet ut av grytene der gjennom de seineste tiåra. Ingredienser som funk, soul, rhythm and blues, blues og jazz finnes i gryta og den smaker jævli godt. Her er det bare å be om påfyll.
Hvis jeg antyder at stilskapere som Dr John, Allen Toussaint og Neville-slekta har stått på lytte- og inspirasjonslista til Skage opp gjennom åra, så regner jeg med å være rimelig nært blinken som Ola Lunde snakker om fra skiskytter-VM om dagen.
Noe er spilt inn i NO og noe i Skages fysiske hjemby Flekkefjord. Det betyr at det er musikanter fra begge verdensbyene, og vel så det, involvert. Alle snakker det samme språket og er tydelig inspirert av råvarene Skage har bragt til bordet.
Skage, som synger med ei rå og ekte stemme, med et levd liv som base, tøyser ikke. Dette er ekte saker basert på et levd liv og som forteller oss nok en gang hvilket universelt språk musikk. Det groovete trommespillet på avslutningssporet med Knut Hem i den ene høyttaleren og Terence Higgins fra NO i den andre, er et godt eksempel på det.
Reidar Larsen, Tricia Boutté fra Yte Suløen, Sula og New Orleans og en rekke andre strålende sjelsfrender er med og sørger for at dette har blitt akkurat den "debuten" Skage ganske sikkert har drømt om lenge.
